Kronikk

Livstestament av Odd N. Løken

Redaktøren har selv signert denne kronikken, skrevet den gang han var ung og lovende, gjerne med sterke, ofte kon­tro­versielle meninger. I sitt livstestamente deler han noen tanker om hva som gjør livet verdt å leve, etter å ha opplevd et kvart århundre på jorden. Dette er både gode og "riktige" tanker, men også undrende og skremte gruble­rier. De er smakebiter fra hans sjelelige grunnholdning, for­m­u­lert av et nær voksent, fort­satt spørrende sinn. Redaktøren håper mange kan engasjeres av hans person­lige åpenhet. Kanskje kan lesere gripe til pennen eller PCen og gi til kjenne andre meninger eller mot­fore­stil­linger og slik skape en interessant debatt om menneskets livsfølelse?

(I.) GLAD I LIVET

Ja, jeg er glad i livet! La det stå som åpning og konklusjon på alt mitt vesen, alt mitt tankegods og all min grubling. Jeg har fundert en del over livet og døden, over kjærlighet og likegyldighet og over medmenneskelige forhold. Jeg kan kanskje komme til å stokke begrepene, da disse kan bety annet for meg enn hva som er gjengs oppfatning.

Jeg er født inn i og oppvokst i trygge, varme omgivelser, og det er sannsyn­lig­vis en forutsetning for i det hele tatt å kunne påberope seg glede over livet. En god, sødmefylt barndom er ofte hva voksne mennesker har å falle tilbake på, om livskrisene og depresjoner truer med å ta overhånd. Nå kan det kanskje høres ut som om jeg har en mannsalder med erfaringer å øse av. Det har jeg ikke, men jeg har begynt å ane at livet i det vesentlige er gjentakelser; aldri kjedelige repetisjoner, men ofte i spennende forkledninger, og det er gjenkjennelsens trygge visshet om å mestre framtiden som blir det voksne livs bærebjelke.

Min bror sa en gang, med bittersøte undertoner, at før du fyller 25 år, er meningen med livet å etablere seg og skaffe seg gjeld. Etterpå er meningen å bli kvitt denne gjelden... Selv om det er satt på spissen, er jeg tilbøyelig til å være enig, når det er snakk om den ytre, materialistiske meningen. Jeg vet at det heretter går nedoverbakke med kropp og fysisk prestasjonsnivå. Kanskje virker jeg som et storvokst barn, men jeg føler ikke tiden inne til å etablere hus og familie ennå, skjønt jeg kan savne farsrollen. Den tar jeg igjen i fullt monn i barne­hagen, men det kommer jeg tilbake til.

Først ønsker jeg å sette ord på store, overordnede mål og prinsipper. Jeg kan gjerne starte med hva jeg tror på. Jeg ble provosert av et livssynsprogram på TV til å definere en personlig trosbekjennelse, en livsoverbevisning. Først og fremst tror jeg på skjønnheten i livet. Det er selv­følgelig all skjønnhet vi oppfatter med sansene, med syn og hørsel, med lukt og smak, med følelser og fornemmelse. Men like viktig er en skjønnhet i livs­opp­levelsen, mer abstrakt og udefinérbar, som samfølelse med medmennesker og omsorgsfølelsen for barn. Som en for­len­gelse av den naturlige skjønnheten i livet, finnes det skapende mennesket og det kunstferdige. Jeg tror på mulighetene mennesket har til å uttrykke og motta, kort sagt dele kunstneriske opplevelser. Jeg tror på den tilfredsstillelse det er å gi noe av seg selv et fortettet uttrykk som andre kan oppleve dyp i seg selv i. Jeg tror også på framskrittet, så lenge det er hensiktsmessig og føyer seg under etiske og estetiske kriterier.

(II.) DET GODE

Jeg tror på det gode i mennesket. Dette er et uutømmelig emne, men med få nøkkelord kan det beskrives som verdien av å bety noe for medmennesker, å glede hverandre, være positive opplevelser for hverandre og gjøre som "samvittigheten" kjenner riktig, være ærlig og rettferdig, bestrebe et fritt og fredelig miljø rundt seg, men også ta til motmæle mot urett og brutalitet. Derfor tror jeg også på den gode sak. Det gir menneskelivet en ekstra plussdimensjon å arbeide for ideelle mål i et oppriktig ønske om å til­føre virkeligheten et gode eller frarøve den et onde, om å spre kjærlighet mellom mennesker. Dette er imidlertid et tveegget sverd, idet uhemmet misjo­ne­ring for det en selv mener er rett, kan gjøre annerledes tenkende mennesker stor urett. Likevel kan det finnes saker som er objektivt bedre enn andre, i alle fall anser de fleste av oss LIVET som et "umistelig gode" (som i seg selv er et paradoks, fordi vi alle skal miste livet, slik vi kjenner det).

Slike saker kan være trafikksikkerhets­arbeid og arbeid for fred, herunder militærnekting. Graffiti er gjerne tatt på kornet av en større sannhet, som denne: TENK OM DET BLE KRIG OG INGEN MØTTE OPP! Det må være noen hver tillatt en såpass naivistisk innfallsvinkel til det militaristiske idealet om å løse konflikter ved å slå hverandre i hodet med noe hardt eller også iverksette det kollektive selvmord, den altomfattende ødeleggelse som bruk av atomvåpen og desslike vil innebære. På tampen av vårt årtusen ser vi muligheten for at det van­vittige våpenkappløpet mellom verdens nasjoner stilner. Bare det er en enorm faktor mot et tryggere og fredligere liv for alle på jorden.

Min egen pasifisme, naturligvis med forbehold om nødverge, er rotfestet i en trygg barndom, så å si. Jeg har lest at krigene ville stilne om menneskene kunne elske sine barn mer enn de frykter sine fiender. Første gang jeg så "Soldier Blue" hadde jeg bare lyst til å gråte. Sjelden opplever jeg kinofilmer så sterkt at dette er en altoverskyggende følelse etterpå. Jeg fikk lyst til å utstøte et primalskrik! Av sjokk og medfølelse for de uskyldige, hjelpeløse ofrene. Av maktesløshet og hat til bødlene, være seg bevisste eller likegyldige, til for­gripelsene og den moralske markspising som krig fører til.

(III.) GUDETRO OG TVIL

Når det gjelder religion generelt, og kristendommen spesielt, må jeg ærlig innrømme sterk tvil. Ute av stand til å fornekte et skaperverk, kan jeg ikke påstå meg selv som ateist. Jeg har alltid vært åpen for livets åndelige perspektiv. Og ute av stand til å sluke rå en fiks ferdig frelseløsning eller påstå én eneste, full sannhet kan jeg verken kalle meg hengiven religiøs eller personlig kristen. Dessuten er jo troen en gudegave som man må få i fanget, og jeg er nok heller ikke å finne blant Jehovas vitners utvalgte sjeler.

Framfor alt er jeg en tviler — slik Rolv Wesenlunds dypsinn formulerte det, som Fleksnes: "Før var jeg en tviler. Nå er jeg ikke så sikker lenger." For meg er det flytende overganger mellom tro og tvil, løgn og sannhet, og jeg heller til den oppfatning at hvert menneske må finne sin personlige sannhet, bygget på egne livsopplevelser, i samråd med medmen­neskers erfaringer, objektiv viten og generasjoners religiøse stirydding. Konkrete utslag av min tvil er synliggjort i kirkeboken. Jeg er døpt og undervist til en kristen barnetro og hadde den i meg til midten av tenårene, basert på en genuin interesse koblet med angst for gudsforlatthet. Konfirmasjonen var nok halvhjertet, men prestens velsignelse falt ikke på steingrunn. I gymnasårene ble kristendommen for trang for meg, særlig da læreboken først fortalte om verdens religioner og så, irriterende bombastisk, fastslo at det likevel var DE KRISTNE som forvaltet SANNHETEN.

Det var denne selvgodhet som ledet meg på andre veier og over i fritenkerens tilstand, skjønt fri var jeg vel ikke, opphengt som jeg var i materialistisk historieoppfatning og "opium for folket". Utmeldt av statskirken opplevde jeg det rare at kristendommen gjenvant litt av sin berettigelse. Jeg følte meg raus nok til å innrømme kristendommen dens positive trekk. Etter at jeg falt ned i en livskrise med uutgrunnelige tanketråder og etter en tid med forvirret søken, fant jeg en slags brukbar trøst i Gud og Jesus igjen. Jeg står fortsatt innrullert som en angrende synder, men begynner igjen å føle mitt tilhold i Den Norske Kirke som trangbodd. Jeg har lyst til å menge meg med Human-Etisk Forbund, men er skeptisk til den banale naturviten­skape­lige sannhet de gjerne forfekter der i gården, og sånn sett føler jeg meg åndelig hjemløs. Men human-etikk som sådan er mitt ståsted.

Min egen begravelse står som viktig for meg. Det skal være en verdig avskjed med livet, og også hos meg ligger ønsket om å bli husket av de kjæreste. Jeg ønsker ingen svovelpredikant med kristelig selvgodt budskap. I stedet for blomster kunne jeg ønske en donasjon til Redd Barna eller Norsk Luftambulanse. Og er det mulig, ønsker jeg en "jordisk" begravelse med nedsenkning av kiste under et bestemt alen jord framfor en urne med aske av mitt legeme. Men dette har kun "estetisk" verdi og er strengt tatt ikke vesentlig. Når det gjelder musikken derimot, er jeg sikker i min sak: Det må bli den skjønne korsatsen fra Vangelis' "Heaven and Hell" i min plate­samling. Jeg har ikke hørt savn bedre uttrykt enn i denne satsen, i den nydelige kvinnestemmen. I mine ører hører savnet en begravelse til. Savn fra livet. Savn etter den døde. Savn etter det man aldri fikk gjort.

Her er jeg nødt til å gjøre et tematisk sprang: Lengre enn sin egen begravelse er det ikke mulig å komme her på jorden! Men så langt er jeg altså kommet i min sjelefred. Eller er grunnen til at jeg ikke blir panisk, bare den at døden ennå synes så langt unna, som en svart dott i det fjerne? I hvert fall har jeg opplevd stunder da jeg ikke har hatt det minste imot å dø. Så sterk ro har sammen­smel­ting av musikk og minner gitt meg, at jeg kaller det lykke, en følelse av å ha nådd toppen, det beste og fineste, så enhver forandring vil bli til det verre. Og bare håpet om igjen å nå de sjelefredelige tindene har hindret meg i å forsvinne. I hverdagen ser jeg selvfølgelig mange gode grunner til livet, for eksempel den gode klemmen fra et tillitsfullt barn jeg fikk i dag, så det er ikke fare for selv­mord. Men denne digresjon kan kanskje gi hint om hvor sterkt jeg er infiltrert i musikk.

(IV.) MUSIKK FOR SJELEN

Musikk er et stikkord for min livs­opp­levelse. Musikken skal egentlig være både skapt og skapende: allerede ferdig fra kunstnerens (h)ånd, bare halvferdig for lytteren, som må gjøre opplevelser av musikken. Musikken er en universell kraft som gir skjønnhet uten grenser, verken av artister, stilretninger, instru­mentbruk eller annet.

Jeg liker å se på meg selv som lytter og komponist/musiker, men jeg er ikke musiker i tradisjonell, håndverksmessig betydning: ikke er jeg skolert og ikke er jeg overvettes dyktig. Men det er resul­tatet som er vesentlig for meg, ikke så mye hvordan tonepoesien ble til eller hvem som framførte den. Det jeg vil oppnå, er å formidle bruddstykker av det vakre og vemodet i min livsopplevelse. Fordi skjønnheten er ubeskrivelig, forsøker jeg å antyde den, så det gir meg assosiasjoner til det egentlige, i håp om også å nå andres likelydende og tilsva­rende følelser. Jeg vil gi medmennesker hint om min egen glede og min egen sorg, en fantastisk livsrus. Med dette utgangspunkt blir resultatene private og personlige, kanskje viktige og virknings­fulle for meg alene. Dette bekymrer meg kun gjennom trangen til å dele livs­følel­sen med kjente, kjære og interesserte. Hovedsaken er at jeg får utløp for de skapende drifter i meg, at jeg kan overbevise meg selv om en sann og ekte essens i det jeg gjør, og gjerne utvikle meg til å bli bedre både teknisk og kunstnerisk.

Min musikk er uten ord og bryr seg, sant nok, lite om mellommenneskelige forhold som sådanne, men med den vil jeg gjerne bevisstgjøre enkeltindivider til et vakrere sjeleliv. Den kan, i heldige sammenhenger og på grunn av sin monotoni, stimulere til oppdagelse av følelser og fantasier i lytteren. Jeg fascineres mer av rytmemønstre enn melodiføring, på grunn av gjentakelsene og tempoet som potensiale, og selv om melodien bedre kan gi inntrykk av skjønn­het, kan et rytmemønster (sequencer) pløye dypere inn i sjelens irrganger. Jeg forsøker å få til noe fengende og vakkert, noe uendelig som er i sakte utvikling, slik at tonene kan vogge lytteren inn i en fritt­flytende, mediterende tanketilstand og framelske forståelse for den personlige mosaikk jeg tegner med lyder.

(V.) OM BARN

Et annet stikkord i min livsopplevelse er BARN. De er min jobb, kynisk sett, og hittil min livsgjerning. Er man karriére­menneske og på jakt etter et noenlunde anstendig lønnsnivå, skal man ikke begynne å arbeide i barnehage. Men jeg veide for og imot, og fant at i livet er innholdet viktigere enn planlegging. Jeg er så sulten på innhold at jeg ikke klarer å forsake, endog ødelegge og bortkaste, ti år av mitt liv for å se fram til en bedre tilværelse etterpå. Jeg lever stort sett i nuet og tenker som en livskunstner. Emosjonelt gir barna meg mer enn ti ville hester på vei mot topplønn i statens regulativ. Oppdragergjerningen gir et annet perspektiv på livsgåtene jeg hadde vært åndsfattigere foruten. (I parantes bemerket er jeg vel også litt forelsket i Marianne, en kollega jeg har kjent og blitt glad i.)

Mitt forhold til ungene kan — i fare for å lyde pompøs — være poetisk, og jeg gir dem min tid og oppmerksomhet, tar dem på alvor og gir dem grenser, tar vare på dem og sørger vel for dem; dette fordi jeg er glad i dem og ikke ser grunner til å skjule eller hemme det i uttrykk, bortsett fra faren for å bli betraktet som pedofil. Det er sant at jeg liker å kjenne en tett­krypende liten kropp på fanget og under mine strykende hender. Jeg har på følelsen at det er lett å mistenkeliggjøre (særlig) menns behov for kjærlig kontakt med de små (piker), og det er lett å fiksere varme og ømme følelser på seksualitet og slibrigheter som kan lamme menns ønsker og evner, våre beste følelser. Fra Pax Leksikon sakser jeg følgende: "Kjærtegn av barn skal ikke ha noe seksuelt ved seg i vår kultur. Kjenner noen seksuelle følelser i slike situasjoner, er de perverse. Vi må passe oss for en rekke følelser, de dramatiseres og blir vanskelig å nyansere. Løsningen blir ofte at en borttolker eller fortrenger det seksuelle aspektet fra en rekke hver­dagssituasjoner. Kaller vi følelsene vi kan ha i samvær med barn for seksuelle, får de "gal mening". For den kulturelt definerte Meningen med seksualiteten er samleie. Kroppslig glede blir noe mistenkelig, vi holder varmen tilbake." Ja, jeg var en tid redd for å vise (særlig pike-)barn varme og kroppslig omsorg, fordi det kunne misforstås sånn, men jeg er blitt bevisst mitt og barnas legitime og vakre behov for hudkontakt. Man kan ikke overleve foruten, har forsøksdyr bøtet med livet for å vise oss.