After all av Odd Løken

Alt var grått og tåket. Sakte ble jeg klar over de nærmeste detaljene, to knuste steinblokker. Sakte vendte tankene tilbake. men det eneste jeg visste, var lyset, det blendende hvite tordenlyset.

Jeg var bare blikket mot den grå sementen og tankene bak dette følelsestomme syn. Snart kjente jeg smerten. Det gjorde vondt utenfor tankene. Jeg kjente sleggeslag og flammebitt. Jeg var likeglad.

Blikket ble svakere, mørkere, og tankene skalv av en kjølig kiling. Blikket var naglet til sementkonturene i dette gapet av svart ingenting. Jeg husket bare lyset.

Det svarte ble mer synlig, og blikket ante en gryende gjentakelse. Med ett løftet tankene seg. Vage minner viklet seg plass mellom det grå utsynet.

Dag. Natt. Liv. Død. Mennesker.

Åpenbaringen kom som en revne i blikket. Jeg hadde mor og far, familie og venner, medmennesker. Jeg var selv et menneske. Det var kroppen som led, knust av sementblokker jeg ikke så. Jeg merket verkingen i blikket, det var tørt og uklart. Men jeg kunne ikke lee et gram. Tankene visnet raskt.

Tordenlyset. Livets siste øyeblikk. Jeg forsto det plutselig, i et kort sekund før den kraftige kvalmen.