Hva med handikap-året? av Volrath Vogt Bugge

"Handikap-året er hittil blitt de brutte løfters år. Året 1981 har dels ødelagt de rettigheter vi har hatt, dels har året skapt forventninger som ikke er oppfylt."

Det er Knut Harstad, generalsekretær i Norges Handikapforbund og medlem av hovedkomitéen for FNs år for funksjonshemmede som fyrer av denne salven i en Oslo-avis. Han mener at de funksjonshemmede ikke kan være tilfreds med det som handikap-året hittil har bragt med seg.

Er det så bare blitt med store og fagre ord? Når trefjerdedeler av dette året er gått, ser det faktisk slik ut. Det synes som om en valgkamp i forbindelse med stortingsvalget har stjålet en del av interessen fra de funksjonshemmede. Derfor har da også de funksjonshemmedes organisasjoner på forhånd hatt visse betenkeligheter med å delta i FN-året for denne gruppen av befolkningen.

Knut Harstad kommer særlig inn på de handikappedes økonomiske problemer. — Det er sikkert meget berettiget å understreke denne vanskeligheten hos de funksjonshemmede. Men den som kjenner litt til denne gruppes livssituasjon, vet at det er problemer som går dypere og byrder som er tyngre å bære, enn de økonomiske. — Det er følelser som går på angst, depresjon, frustrasjon og fortvilelse. Eller en blir grepet av oppgitthet og spør hva mening livet har.

Både som samfunn og enkeltpersoner bærer vi på et stort ansvar for denne store gruppe av medmennesker. Det er altfor lettvint å slå seg til ro med at dette er myndighetenes jobb, stat, fylke, kommune. Vi er alle medansvarlige når det gjelder å lette de handikappedes byrder. Handikap-året har med sitt budskap adresse til oss alle. Kirken har også sitt ansvar når vi tenker på det som er forsømt.

Arne Skouen skrev i 1966 en bok som han kalte "Rettferd for de handicappede". Mange av oss må bare erkjenne at vi har ikke på langt nær gjort det vi skulle i kampen for rettferd for de handikappede. — Vi må også bekjenne at vi har krenket Menneskerettighetserklæringen innenfor vårt eget lands grenser. Arne Skouen har nok også rett når han sier at vi har kjøpt oss avlat gjennom loddsedler. Men Arne Skouen taler ikke bare om rettferd for de handikappede, men også om omsorg. Med sin bok ville han ruske opp i både samfunnets og den enkeltes samvittighet på dette området.

Det er blitt fortalt om kong Magnus den blinde at når når skulle velge ut menn som skulle ta seg av de sårede soldater, kjente han på hendene deres om de hadde myke hender. Disse ble satt til oppgaven å hjelpe de syke. Hva med de myke verdier i samfunnet, kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet, varme, hjelpsomhet? Disse verdier må inn i et kaldt samfunn som mer og mer spør etter effektivitet og vellykkethet og mindre er opptatt av taperne og de mislykkede og de ineffektive.

Vi bør vende blikket til det kristne menneskesyn, som ser på hvert menneske som skapt i Guds bilde og som alle har sin store egenverdi. Han som sa "Elsk din neste som deg selv" var ustanselig opptatt med å inkludere og hjelpe de handikappede. Ingen er bedre læremester for oss i så måte enn Mesteren fra Nasaret som gav oss den gyldne regel "Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem". Men disse ord og idealer må inn i vår hverdag i praktiske hjelpe- og tjenesteoppgaver.