Debbie av Odd Løken

En dag stod du der, usikker, sjenert, pirket i asfalten på den andre siden av veien. Jeg ropte hei og sa at du kunne komme innenfor gjerdet. Du tvilte, men spratt opp og kom. Jeg lot deg leke. Snart kom du nærmere og fant en sparkesykkel. Jeg spurte hva du het.

Neste dag satt du utenfor porten igjen og ventet på at jeg skulle rope på deg. Du fant ei ledig huske og ville ikke at jeg skulle dytte i fart, men jeg smugholdt et øye med deg. Du løp opp trappene til sklia og akte sakte nedover. Det var fint å se.

Da jeg satte meg ved utebordet med Danny på fanget, kom du etter og syklet litt omkring, men de oppmalte paradisrutene fristet. Du fant en stein og satte i gang. Jeg tillot meg å øyefølge spensten i kroppsbevegelsene. Da Lillemor tok steinen, satte du deg heller ved bordet med ei eventyrbok enn å krangle. Jeg burde ikke ta borti deg. Det kunne misforstås. Barnerov og stygge menner. Men tilliten i øynene dine rev svartsynet mitt i filler. Innerst inne, så dypt at ingen visst det, kjente jeg farsinstinktet, barnet i meg.

Du ville tegne og fikk ark og fargestifter. Jeg stjal korte glimt av deg der du satt i en liten verden og tegnet naive fjes. Jeg syntes de var skjønne, streket av barnehånd. I et uoppmerksomt øyeblikk pirket en forsiktig finger mot skulderen min. Du ville vite tiden. Akk, klokka var over ett, og du måtte hjem.

Det siste jeg så av Debbie, var tillitsvarme øyne som forsvant ut porten, sammen med blusen, den lille dongeryshortsen, de brune lårene og hvite knestrømpene, gule tresko. Du gikk og ble borte.