Glimt fra barndommens rike – 6

Odd L Nordhagen

Fredag

Pite, pote, pate…

Mor stikker borti oss med den enerverende pekefingeren og lar oss ikke i fred før vi tydelig gir til kjenne at vi er våkne. Vi skal ta fatt på nok en skoledag og gnir drømmen ut av øynene, kattevasker oss og pusser tennene, før vi trøtte får i oss ei brødskive. Mor har smurt banan-matpakke, som jeg legger i ranselen. Så er det på med yttertøyet. Det er morgenkaldt ute, den skarpe høstlufta gjør det best å kle på seg både skjerf og duskelue. Rimfrosten ligger på halmjordene og i veigrøfta. Sammen med storebror og lillesøster småløper jeg nedover den bratte Nordhagabakken og over det store jordet for ikke å komme for sent til skolebussen. Som regel har vi god tid og må vente ved de svære steinblokkene og den tunge eika i Nordlikrysset.

Hit kommer også snille, hjerneskadde Per – som snart er tenåring, og ungene som har flyttet fra byen og bosatt seg i hytta ovenfor huset vårt. Vi får dem ikke til å si som oss at «dom som trur at dom er dumme, dom er dumme dom», men synes ikke det høres like elegant ut å si dem i stedet for dom, og vi erter hverandre med klø-strø fra tistellignende tørrvekster i veirenna før Carlsenbussen dukker opp over Løvåstoppen der borte. Ofte får vi ungene ta til takke med selskapets eldste busser, den verste kaller vi Huldra, og ofte får sjåføren uforutsett trøbbel. Derfor synger vi av full hals ”En Carlsebuss, en Carlsebuss, det er en buss med mye kluss. Og er det ikke mye kluss, så er det ingen Carlsebuss…”

Det er for så vidt greit at bussen svinger nedom Husåsskogen for å ta med seg rampeungene derfra, men uheldigvis for oss får den sjelden problemer med å komme opp den bratte bakken fra den trange snuplassen på vei til skolen, bare på vei hjem. Har du hørt noe så fælt? Tida hjemme etter skolen brukes til lek og moro og er gull verdt.

Etter å ha sett "Lille Lord Fauntleroy" i svart/hvitt på fjernsynet, leker jeg at jeg er Cedric, den snille gutten som arver sin sinte bestefars slott og penger. Lillesøster har mer jordnære idoler, hun ser opp til og vil være onkelen vår. Vi elsker å leke Cedric og Ivar – på nye eventyr liksom. Intrigene er på langt nær så slue og slemme som såpeoperaer. Vi leker i "store" og spiller karakterene selv, går inn i og ut av luftbiler og luftslott. Andre ganger leker vi i "små"; da styrer vi lekebilene. Og aller helst leker vi uforstyrret i det såkalte "gjesteværelset", et uinnredet soverom i andre etasje med brune huntonittplater på veggene.

Vi har ikke flusst med leker, men bruker det vi har av andre ting som ingredienser i vår fantasiverden. Slik blir pappas gamle trekkspill, med løse basser og marmorerte diskantknapper, tidlig et dashbord for romskip eller usynlighetsmaskiner. Slik blir tynne skumgummimadrasser skip på store hav eller vegger mellom tenkte rom. En gang vi leker John-John, inspirert av den myrdede amerikanske presidentens lille sønn, vil storebror også være med. Men han føler seg nok raskt for stor og klarer ikke å holde på madrassenes illusjoner. Lillesøster og jeg står måpende tilbake.

Storebror vil heller ha oss med på sine innendørs skøyteløp. Første etasje i huset vårt er bygd slik at det er dør mellom kjøkkenet og gangen, mellom gangen og stua og mellom stua og kjøkkenet. Dette er en perfekt runde rundt pipeløpet, og Eriks sports- og tallinteresse tar ofte overhånd i sirlig noterte rundetider og tung tabellføring. Men i begynnelsen er vi alle ivrige. Vi slipper en arm løs ved inngangen til svingene, og vi slipper begge armer løs på oppløpssiden gjennom stua. Erik er nøye med at 10.000-meteren har 24 runder, selv om antall meter pr runde enkelt kan regnes mot halve husets grunnflate. Etter en slik hardtpressende prestasjon, hviler vi varme og svette på sofaen i noen minutter, før neste renn går av stabelen.

Etter middagen tar mor fram en lynkake som vi skal få til dessert. Ivrig vil jeg hjelpe til og dele kakestykket i like store biter. Godene må for all del fordeles pinlig nøyaktig, ellers blir det urettferdig. Jeg er godt i gang med å bruke forskjærkniven og tar ikke i betraktning at kaken fortsatt er litt frossen i midten. Grepet glipper, og kniven skjærer gjennom langfingertuppen som om den var smør. Brått blir kjøkkenbenken blodrød, og mor styrter fram og loser meg hastig til utslagsvasken. Jeg putter hendene under springen og lar det kalde vannet sildre over såret. Da mor går ut av kjøkkenet for å hente plaster, synes jeg det blodige kuttet vokser seg stort. Plutselig våkner jeg på golvet i gangen med mor over meg. Hun stryker en kald klut i pannen min og vekker meg fra besvimelsen. Rundt meg er det rørende enighet om at jeg ikke tåler synet av blod, men jeg er for kvalm og svimmel til å protestere. Jeg har jo besvimt før også, og da skyldtes det en altfor varm pelskåpe jeg var kledd ut i på skolens teaterforestilling uten at blod var involvert. Kanskje jeg bare var en sart sjel? Det var litt å tenke på mens jeg gomlet i meg kakesmulene som var igjen etter at de blodige bitene var skjært bort.

Hver fredag skulle alle ungene bades og såpes inn for å lukte godt og være rene til helga. Badet i andre etasje var ennå ikke ferdig, der var det bare et toalett og en servant og et sluk i murgolvet. Noe badekar var foreløpig ikke installert, så den ukentlige vasken skjedde i en sinkbalje midt på kjøkkengolvet. Når vi var veldig små, kunne vi sitte to i baljen samtidig, men det ble fort for trangt, så etter hvert måtte vi skrubbes etter tur, der "alder gikk foran skjønnhet". Jeg var nest eldst og ble altså badet som nummer 2 i rekken. Allerede når jeg satte meg nedi, lå det dammer av badevann rundt baljen og tærte på kjøkkengolvbelegget. Det var artig å prompe i vannet og se boblene stige til overflaten. Verst var det å få såpe i øynene, så de knep jeg hardt igjen mens hodet og håret fikk en grundig behandling. Vi var etter hvert fire unger i heimen, så hver av oss hadde ikke all verdens tid i baljen. Nesten like ille som såpe i øynene, var det å reise seg opp og kjenne kulden klistre seg til den våte, nakne kroppen. Da var det godt å bli svøpt inn i et frottéhåndkle, samme hvor stivt det var før det myknet av det bløte. Så snart vi var tørre, bar det rett til sengs og under dyna, der kroppstemperaturen sakte steg til normale høyder. Det hjalp også at pappa fyrte opp i Jøtulovnen, som snart knitret varmesprakende i et hjørne. Etter at alle ungene var lagt, satte han seg i stua nedenunder og spilte trekkspill. Han hadde sitt faste repertoar, en gjenkjennelig rekkefølge på melodiene. Aller best likte jeg å høre "Lyckliga Henriks polka".

Straks trekkspillet stilnet av, begynte lillesøster og jeg å mase på storebror. Vi elsket å høre ham lese høyt for oss fra spennende barnebøker, særlig boka om speidergruppene Knapene og Knopene som havnet på en øde øy og kranglet og kivet seg imellom. Men han klaget på at vi bare kom til å sovne med en gang. Neida, lovet vi på tro og ære. Likevel sovnet vi nesten sporenstreks. I det siste hadde vi imidlertid begynt å fortelle hverandre eventyr, som vi fant på etter hvert som vi fortalte, og ofte fortsatte vi fortellingen der den andre slapp. I går kveld hadde Erik fortalt om en rød folkevogn, og vi tryglet ham om å fortelle den morsomme historien igjen. Til slutt ga han etter og fortalte hvordan den ene etter den andre datt ut gjennom bilgolvet før vi nådde Nordhagabakken. Vi lo og sovnet snart.

Da jeg våknet midt på natta, kaldsvettet jeg i feber. Strekene mellom takpanelene gikk i hverandre som en grå graut. Jeg sjanglet ut på badet og drakk direkte av servant-tuten, vekket mor og far og fikk Globoid, febernedsettende medisin, som smakte best når jeg kunne tygge tablettene uten vann. Jeg sovnet igjen straks jeg la hodet på puta og drømte mareritt innimellom våkeperiodene gjennom hele natta. Neste dag tilbrakte jeg sovende til sengs. En barnesykdom hadde slått meg kraftig ut. Det gikk flere dager før jeg ble folk igjen, men selv da var jeg slapp og orket lite.

(forts. følger?)

  1. 13
  2. 14

Innhold:  Forord  1. Grått  2. Lillebror  3. Den saga, veit du  4. 14 kroner  5. Tyven i fjernsynet  6. Fredag

Glimt fra barndommens rike, av Odd L Nordhagen
e-forlaget © 2009-