Prolog

Sjelden kan du finne deg et grått stykke papir og si til din kunstner at nå vil jeg skrive et dikt. Det er like tornefullt som å stirre opp mot en kulturblå himmelhvelving og kommandere Ham der oppe: Gi meg regn! Kilden til inspirasjon ligger heller gjemt bak murstein, og du er en åndelig karatemester som må hogge løs på barrikadene. Innenfor kreves gnagende tenkning før forløsningen kommer.

Du leter i elvebunnen etter gullkorn, mens vannet renner iskaldt over fingrene. Oftest er ordene bare stein og grus, men plutselig et øyeblikk går tida på tomgang, og du oppdager blinkende gullkorn blant ordene, mellom linjene. Først da blir du fornøyd.

Ordene skal harmonisere med hverandre. Du bruker gjerne pennen, men aller helst viskelæret. Bokstavene skal opphøyes til de klinger som toner i ditt språklige gehør. Stemmen i deg skal danse til glosenes mosaikk.

Slik blir diktet født. Slik skaper diktet storm i ditt indre univers.