Odd L Nordhagen: Glimt fra barndommens rike

14 kroner (Sisyfos)

En annen gang får storebror og jeg hver et sett håndjern og hvit politikølle i plast. Det er gjevt. Vi blir med ett hele grendas ordensvakter, som ikke skyr noe offer for å sette oss i respekt hos tvilsomme røvere. Særlig er en noe fordrukken fjernnabo utsatt for vår etterforskning; Han har kanskje gjort noe galt!? Vi finner ut at det er best vi trår varsomt, for han er ikke alltid like blid... Når han kommer hjem med ettermiddagsbussen, står vi bak noen grantrær og spionerer på ham når han kommer opp bakken til Nordhagatoppen. Men kattungen vår, Mette, avslører oss med lette mjau og kjælen stryking mot de spente gutteleggene. Vi setter livredde avsted til skogs. Etter flere snublefall i trerøtter og steinvinkler, som ender med ansiktet ned i flerfargede mosetuer, roer vi oss andpustne på hver vår stubbe og lover oss selv å finne på mindre spennende moro.

Vi går hjem og til jordhaugen bak huset, der vi leker med biler. Jeg er fascinert av merkene Cortina, Consul, Skoda og Pobeda. Lastebilen er Opel Blitz. Politiutstyret legger vi fra oss i lekeskapet.

I åkerkanten finner vi en tom Nyco-flaske. Hvordan den er havnet der ved lekehaugen vår, bryr vi oss ingenting om. Det eneste som fyller tankene våre etter at vi har kastet øynene på den korkeløse, lille glassflaska, er hva vi kan bruke den til. Storebror Erik er aldri tom for idéer, og alltid har de et visst konkurransepreg over seg: La oss se hvem som først klarer å kaste flaska over hele huset, over mønet og pipa!

Som tenkt, så gjort. I oss er det ikke langt fra tanke til handling. Erik er eldst og bestemmer at alder gir fortrinnsrett. Han får en fin sleng på høyrearmen og sender flaska høyt i været, men den lander med et illevarslende smell i takplatene og triller nedover til takrenna før den suser mot bakken, like ved ørene våre.

At storebror ikke klarte forsettet, gir meg blod på tann: Her har en yngre pjokk realistiske sjanser til å score poeng mot sin uovervinnelige sportsbror. Med dødsforakt og stål i blikket legger jeg sjel og arm i andektige folder og lar instinktet gjøre resten. Det neste sekundet varer en halv evighet og foregår i langsom kino: Der står jeg igjen på plenen mens Nycoflaska svinger i lav bue gjennom luften, men til begges forskrekkelse har den ingen mulighet til å komme over takmønet. Den har ikke høyde til takrenna engang! Selv om sekundet er fastfrosset, går flaska sin egen skjebnevei rett i det store stuevinduet. Glasset singler uforskammet høylydt når det knuser, og i neste sekund ligger Nycoflaska mellom de doble vindusrutene som et fellende og ugjendrivelig bevis...

Det blir stor oppstandelse i stua innenfor, må vite. Ut kommer far i harnisk over ungdommelig uforstand. Den svære hånden slår meg over kinnet, som begynner å svi under mitt tåretåkete blikk. Jeg føler ingen skyld for at Nycoflaska havnet galt avsted, men skjønner jo til slutt at skaden ikke kan gjøres ugjort. Far setter seg i hodet å lære den freidige lysluggen litt elementær økonomi: Jeg får streng beskjed om å måtte erstatte glassruten med framtidige lommepenger! Den beskjeden synes jeg slår under beltestedet, og jeg løper unna for å være i fred med min skam og selvmedlidenhet.

Noen dager senere blir jeg forelagt regningen. Ny vindusrute koster 28 kroner. Men fordi storebror forledet meg i synden, må han dekke halve kostnaden: Min vanskjebne blir å betale de skyldige fjorten kronene med hver femøre jeg heretter kan få fingrene i.

******

Mormor bor i andre etasje i tantes hus, mammas barndomshjem. Eneste vei opp til henne er en stupbratt, lang trapp. Den er ikke lett å klatre for en fremmelig ung herre på fem år, men hva gjør man ikke foran en to år yngre søster, som man gjerne vil imponere med sine ferdigheter... Så gjerne jeg vil at hun skal tro jeg er verdensmester i å komme meg opp til mormors fang og godterier, og ikke å forglemme hennes små pengegaver: en femøre nå og da! Dette er små, nødvendige skritt mot mitt tilsynelatende endeløse mål om å bli gjeldfri...

Sakte men sikkert tar vi oss oppover, ett trinn av gangen; først når jeg har beseiret hvert trinn som en fiendtlig skanse, kan jeg strekke en hjelpende hånd til lillesøster under meg og trekke henne opp på mitt nivå. Hvert steg er halve høyden vår, virker det som.

Jeg øyner avsatsen der opp og blir kanhende litt overmodig. De siste trinnene forsøker jeg å forsere uten tanke på mine kroppslige begrensninger eller på høyden ned igjen. Det går som det må gå: Underlaget begynner å gynge under føttene mine før kontakten glipper helt, og jeg ramler ned hvert eneste trappetrinn. Omtumlet gråter jeg av skrekk, av kroppsverk og tapt anseelse hos en måpende lillesøster, som er nesten oppe hos mormor...

1 2 3 4 5 6