Glimt fra barndommens rike - av Odd L Nordhagen

(e-forlaget 2009-? | online publikasjon)


Glimt fra barndommens rike er e-forlagets "live" online bokprosjekt. Bare de første kapitlene er foreløpig ferdige, men forfatteren vil forhåpentligvis komme med flere etter hvert. Den som lever, får se...

- FORORD -
I barndommens mange øyeblikk kan du synes at verden går deg imot. Du kan synes medmennesker kan være sårende. Men det vonde betyr lite. Det du husker, er de fine opplevelsene, de hyggelige minnene. Det gode fester seg og blir slørete stemningserindringer fra barndommens rike. Det er disse din framtid og din voksne fortvilelse skal hvile ved. Derfor er det viktig å gi barn kjærlighet, ømhet og positive opplevelser som de trygge kan ankre ved når de en gang skal ut og seile sin egen sjø... Vemodig og glad i livet gir jeg her bruddstykker fra en subjektiv sannhet om egen barndom. Disse åpningskapitlene i en minnebok forsøker å gjenskape min indre stemning som barn...



1) GRÅTT
Store snøfiller smadres mot de treige vindusviskerne. Der ute er alt grått. Himmelen er tung og tåkefarget. Møtende biler er bare raske flekker som kommer og forsvinner, ut av og like inn i det samme utrivelige grøtlandskapet. Likeså er telefonstolpene hastige streker opp av og inn i ingenting. Rundt meg er bare blass, lammende tomhet.

Foran sitter far ved siden av ham som kjører. De snakker sammen, men jeg hører ikke noe av det de sier. Alt i meg er klamt og grått. Jeg sitter i baksetet ved siden av mor og stirrer inn i snøbruddet, følger de største gråhvite dottene på vei mot frontruten og de tusen i likeglad dødskamp mot de gule lysstrålene som prøver å trenge seg plass inn i grågrøten.

Det ensformige grå hypnotiserer meg sakte, og plutselig har vi kommet langt og er snart framme. Jeg tenker på de høye, hvite brøytekantene hjemme. De var høyere enn jeg rekker, de er våte og kramme, myke og kalde. Kanskje jeg kan lage en hule i den ene?

Bilen stanser. Far går ut, og jeg går ut, og mor kommer ut.

Sjåføren står også ute i snøværet nå. Vi står og ser på en liten, gammel bil. Den har far kjøpt. Lenge snakker de voksne. Bilen ser trist ut. Den har små, skjeve ruteøyne bak og dører hengslet foran.

Jeg får gå først inn i den og setter meg bak i det rutete setet. Mor og far bøyer seg inn de også. Dørene smeller igjen.

Bilen starter selv om den er trist og selv om dagen er kald. Vi kjører lenge, og jeg ser seteryggene og begge askebegrene, prøver å åpne ett av dem, og så ser jeg på knappene og tallene og viserne og strekene der framme. Jeg får vite hva bilen heter:

- Skoda!
******

Mor leier meg i hånden. Snøgaten vi går i, er uendelig lang. Jeg forsøker å øyne slutten, men får snøfiller i øynene og myser: ingen ende så vidt jeg kan se.

Brått henger jeg i mors arm. Beina forsvinner under meg, og jeg subber baken i isen. Ikke før har hendene hennes fått meg opp igjen, før jeg gjør samme salto med håndtaket som eneste trygghet i verden.

Jeg gråter litt. For meg er framtiden en endeløs trasking i slaps og på is, omgitt av en trøstesløs sirkel med gråvær. Dette vil vare i all tid, og jeg er fire og et halvt, snart fem.


2) LILLEBROR
En morgen jeg våkner, er mor borte. Jeg får det leie, nesten kvalme suget i magen av det. Selv om jeg får vite hvorfor, at jeg snart skal få hjem en baby, så føler jeg alt rundt meg utrygt når hun ikke er her. Alt hjemme blir fremmed, og når jeg spiser, er jeg alene i verden. Jeg skal bli storebror.

Et strengt og rynkete kvinnemenneske rår på kjøkkenet i orange gummihansker og et blårutete forkle. Hun lager mat og vasker klær, og hele kjøkkenet er et eneste effektivt rot av såpevann og vått tøy og sterk kaffelukt.

Mormor skal passe oss. Hun er rolig og snill. Hos henne kan jeg sitte og suge på tommelen. Hun har kalde, myke ører som jeg kjæler mens jeg fingertotter og oversvømmes av trygghet.

En ettermiddag krangler jeg med storebroren min. Vi slår og griner. Mormor sender ham ut i stua og stenger døra. På kjøkkenet fortsetter jeg og lillesøster å spille "pannekake" med mormor. Det går ut på å finne like par fra kortstokken, som er lagt utover kjøkkenbordet med bildesiden ned. Jeg klarer ikke å finne så mange par. En annen vinner.

Det er gått en evighet når mor endelig kommer hjem. Med seg har hun en kurv med lyseblå blonder rundt. I kurven ligger en lillebror og ler og skriker. Mor setter kurven på stuekommoden og gir oss en god, etterlengtet klem. Endelig er tingene rundt meg hjemme. Jeg verker etter å fortelle henne alt som er skjedd. Vi stammer i munnen på hverandre og er glade, lettet.

Neste dag gjør jeg i buksa. Mor blir sint og oppgitt og gir meg vaskebrettet og en balje med vann. Hun orker ikke å vaske avføring fra en femåring. Jeg må vaske bæsjebuksa mi selv. Senere husker jeg å skynde meg på do.


3) "DEN SAGA, VEIT DU"
Med nykjøpt gammel bil skal familien til Sverige, et land langt borte, langt bak skogåsene og åkerjordene. Det er enda lang vei igjen når vi fyller bensin fra de gule og grønne BP-pumpene der det er mye folk. De kommer og går, går og kommer. Jeg ser hoder og hatter og armer. Jeg ser ansikter og øyne. Jeg hører de store, skremmende guttene le av bilen vår:

- Se på den gamle bilen der, 'a!

Vi drar derfra, endelig. I baksetet erter vi hverandre, storebror, lillesøster og jeg. Vi tirrer og stikker borti de andre inntil far truer med "en knyttneve bakover". Jeg sitter i midten, lagelig til for hugg, og roer meg. Vi ser ut av bilrutene og kjeder oss og sover en stund. Så stanser bilen, og jeg vil i full fart ut og se meg om: Vi er i Sverige! Det er i meg en spesiell følelse av å stå på fremmed jord, selv om landskapet og butikkene minner mye om steder hjemme.

Mormor kjøper en liten sag til storebror og meg. Lillesøster får sikkert ei dukke. Og hele veien tilbake er jeg oppslukt av alt jeg skal gjøre og lage med saga mi, bare avbrutt av munnfuller med søte, røde og hvite polkagriser, sukkertøyet vi kaller "svenskerart".

Det er uutholdelig lenge å vente til far svinger bilen inntil døra hjemme, og jeg stormer ut i full indre jubel over saga. De voksne blir borte for meg der de losser av varer. Storebror og lillesøster spiller heller ingen rolle. Saga er alt.

Etter middagen får far øye på små, stygge hakk i salongbordet. Mistanken faller øyeblikkelig på en liten lyslugget kar med sagskinn i blikket.

- Odd, har du gjort dette?

- Nei!

Jeg blir redd når jeg forstår at det jeg har gjort, slett ikke er pent. De voksne er lei seg og sinte for salongbordet, og saga blir nok inndratt. Jeg går ut en tur og glemmer bordet. Jeg leker med småbiler i jordhaugen bak huset, der jeg har hjulpet storebror med å lage fine veier på kryss og tvers og veier som snor seg oppover den lille haugen. Kjøpte små trafikkskilt har vi også. Storebror har til og med laget bruer over vårvannet nederst.

Inne igjen har jeg kledd av meg yttertøyet og satt meg på golvet i stua med innebilene mine. Far setter seg på huk og kjæler en finger over de stygge merkene i bordkanten:

- Håssen gjorde du dette, Odd?

- Å, den saga, veit du...


4) 14 KR (SISYFOS)
En annen gang får storebror og jeg hver et sett håndjern og hvit politikølle i plast. Det er gjevt. Vi blir med ett hele grendas ordensvakter, som ikke skyr noe offer for å sette oss i respekt hos tvilsomme røvere. Særlig er en noe fordrukken fjernnabo utsatt for vår etterforskning; Han har kanskje gjort noe galt!? Vi finner ut at det er best vi trår varsomt, for han er ikke alltid like blid... Når han kommer hjem med ettermiddagsbussen, står vi bak noen grantrær og spionerer på ham når han kommer opp bakken til Nordhagatoppen. Men kattungen vår, Mette, avslører oss med lette mjau og kjælen stryking mot de spente gutteleggene. Vi setter livredde avsted til skogs. Etter flere snublefall i trerøtter og steinvinkler, som ender med ansiktet ned i flerfargede mosetuer, roer vi oss andpustne på hver vår stubbe og lover oss selv å finne på mindre spennende moro.

Vi går hjem og til jordhaugen bak huset, der vi leker med biler. Jeg er fascinert av merkene Cortina, Consul, Skoda og Pobeda. Lastebilen er Opel Blitz. Politiutstyret legger vi fra oss i lekeskapet.

I åkerkanten finner vi en tom Nyco-flaske. Hvordan den er havnet der ved lekehaugen vår, bryr vi oss ingenting om. Det eneste som fyller tankene våre etter at vi har kastet øynene på den korkeløse, lille glassflasken, er hva vi kan bruke den til. Storebror Erik er aldri tom for idéer, og alltid har de et visst konkurransepreg over seg: La oss se hvem som først klarer å kaste flasken over hele huset, over mønet og pipa!

Som tenkt, så gjort. I oss er det ikke langt fra tanke til handling. Erik er eldst og bestemmer at alder gir fortrinnsrett. Han får en fin sleng på høyrearmen og sender flasken høyt i været, men den lander med et illevarslende smell i takplatene og triller nedover til takrennen før den suser mot bakken, like ved ørene våre.

At storebror ikke klarte forsettet, gir meg blod på tann: Her har en yngre pjokk realistiske sjanser til å score poeng mot sin uovervinnelige sportsbror. Med dødsforakt og stål i blikket legger jeg sjel og arm i andektige folder og lar instinktet gjøre resten. Det neste sekundet varer en halv evighet og foregår i langsom kino: Der står jeg igjen på plenen mens Nycoflasken svinger i lav bue gjennom luften, men til begges forskrekkelse har den ingen mulighet til å komme over takmønet. Den har ikke høyde til takrennen engang! Selv om sekundet er fastfrosset, går flasken sin egen skjebnevei rett i det store stuevinduet. Glasset singler uforskammet høylydt når det knuser, og i neste sekund ligger Nycoflasken mellom de doble vindusrutene som et fellende og ugjendrivelig bevis...

Det blir stor oppstandelse i stua innenfor, må vite. Ut kommer far i harnisk over ungdommelig uforstand. Den svære hånden slår meg over kinnet, som begynner å svi under mitt tåretåkete blikk. Jeg føler ingen skyld for at Nycoflasken havnet galt avsted, men skjønner jo til slutt at skaden ikke kan gjøres ugjort. Far setter seg i hodet å lære den freidige lysluggen litt elementær økonomi: Jeg får streng beskjed om å måtte erstatte glassruten med framtidige lommepenger! Den beskjeden synes jeg slår under beltestedet, og jeg løper unna for å være i fred med min skam og selvmedlidenhet.

Noen dager senere blir jeg forelagt regningen. Ny vindusrute koster 28 kroner. Men fordi storebror forledet meg i synden, må han dekke halve kostnaden: Min vanskjebne blir å betale de skyldige fjorten kronene med hver femøre jeg heretter kan få fingrene i.
******

Mormor bor i andre etasje i tantes hus, mammas barndomshjem. Til henne fører en stupbratt, lang trapp. Den er ikke lett å klatre for en fremmelig ung herre på fem år, men hva gjør man ikke foran en to år yngre søster, som man gjerne vil imponere med sine ferdigheter... Så gjerne jeg vil at hun skal tro jeg er verdensmester i å komme meg opp til mormors fang og godterier, og ikke å forglemme hennes små pengegaver: en femøre nå og da! Dette er små, nødvendige skritt mot mitt tilsynelatende endeløse mål om å bli gjeldfri...

Sakte men sikkert tar vi oss oppover, ett trinn av gangen; først når jeg har beseiret hvert trinn som en fiendtlig skanse, kan jeg strekke en hjelpende hånd til lillesøster under meg og trekke henne opp på mitt nivå. Hvert steg er halve høyden vår, virker det som.

Jeg øyner avsatsen der opp og blir kanhende litt overmodig. De siste trinnene forsøker jeg å forsere uten tanke på mine kroppslige begrensninger eller på høyden ned igjen. Det går som det må gå: Underlaget begynner å gynge under føttene mine før kontakten glipper helt, og jeg ramler ned hvert eneste trappetrinn. Omtumlet gråter jeg av skrekk, av kroppsverk og tapt anseelse hos en måpende lillesøster, som er nesten oppe hos mormor...


5) TYVEN I FJERNSYNET
Lillesøster og jeg leker mye i lag. Vi er hverandres første bestevenner og holder ofte til i tantes morkne, rødflassende låve. Her blir rugekassene fine vegghyller, kutteflis et behagelig golvteppe og brenneslene en borgmur mot uvedkommende. Vi leker mor og far og unge. Vi leker butikk eller gård. Vi leker modige fjellklatrere i staurhaugen som står lent opptil låveveggen og kommer oss den veien inn i de spennende rommene i annen etasje. Vi leker helt til mor roper oss inn til formiddagsmat.

Vi løper langs åkerkanten og rett inn til kjøkkenbordet. Det beste jeg smaker, er fersk "himbaka kaku", så varm at smøret smelter på brødskiva og med sukkerstrø på. Jeg svelger utallige slike.

Så løper vi ut igjen, ut i lekens eventyr.

Jeg ligger "halvdød" i veslebakken, og lillesøster bringer mirakelmedisin til den "syke". At biler kan komme over bakketoppen, tenker vi i leken ikke på. Vi er i en annen dimensjon, og der er ingen biler, ingen farer og ingen uventede forandringer. Derfor blir vi bråredde når det farlige plutselig kommer labbende. Det er ingen bil, det er ikke krig. Det er en flekkete fuglehund, i våre øyne et skrekkelig truende beist.

Korteste vei til tryggheten fører oss inn i entréen hos tante. Vi stormer gråtende inn og smeller ytterdøra desperat igjen bak oss. Før vi har fått tilbake pust og mæle, står vår store, uredde fetter i kjøkkendøra, ser hvordan det er fatt og lar oss komme inn.

Leif vet hvordan han skal fri to små sinn fra redselen utenfor. Han finner en sølete syltetøyskje og legger et lommetørkle over. Han tryller vekk den brukte skjeen og tryller fram en ren. Latter og undring fyller oss. Bikkja er glemt.

Vi blir med inn i stua. Her sitter fetter Arvid og ser på TV midt på dagen. Tante er en av de første i grenda som har investert i fjernsynskasse, og alle programmer blir sett, ofte også prøvebildet eller fiskene i pauseakvariet. Det kan jo komme noe bra... Arvid ser på skolefjernsynets engelskserie, men alt jeg oppfatter, er at en mann med skjeggstubber stjeler fra en annen, og at mange politimenn i uniform jager ham gjennom en regntåkete bygningsplass med uferdige reisverk og gjørmete stier. Det er altfor spennende for oss, men vi nistirrer og får se at politiet kaster ham i bakken og setter håndjernene på.

Vi må leke spenningen av oss på hjemveien. Rundt noen kjempesteiner i veikanten løper jeg for livet og er "tyven i fjernsynet". Lillesøster er politi, men klarer aldri å fakke meg. Jeg er større, sterkere og sluere. Vi gir oss ikke før regnet som har begynt, høljer ned og gjør oss søkkvåte.

Etter at mors omsorg har fått på oss tørt, står vi på knærne på stoler ved kjøkkenvinduet og klemmer nesen inntil glassruta. Doggroser blir til og viskes vekk mot regndråpene utenfor. Vi venter på far. Kjøkkenet er fylt av middagsduft og et kjært sus fra luftevifta. Mor nynner kjente sanger. Far kommer i raske skritt opp veslebakken med den brune lærveska under venstrearmen.

Middagen er ferdig...


6) FREDAG
- Pite, pote, pate…

Mor stikker borti oss med den enerverende pekefingeren og lar oss ikke i fred før vi tydelig gir til kjenne at vi er våkne. Vi skal ta fatt på nok en skoledag og gnir drømmen ut av øynene, kattevasker oss og pusser tennene, før vi trøtte får i oss ei brødskive. Mor har smurt banan-matpakke, som jeg legger i ranselen. Så er det på med yttertøyet. Det er morgenkaldt ute, den skarpe høstlufta gjør det best å kle på seg både skjerf og duskelue. Rimfrosten ligger på halmjordene og i veigrøfta. Sammen med storebror og lillesøster småløper jeg nedover den bratte Nordhagabakken og over det store jordet for ikke å komme for sent til skolebussen. Som regel har vi god tid og må vente ved de svære steinblokkene og den tunge eika i Nordlikrysset.

Hit kommer også snille, hjerneskadde Per – som snart er tenåring, og ungene som har flyttet fra byen og bosatt seg i hytta ovenfor huset vårt. Vi får dem ikke til å si som oss at «dom som trur at dom er dumme, dom er dumme dom», men synes ikke det høres like elegant ut å si dem i stedet for dom, og vi erter hverandre med klø-strø fra tistellignende tørrvekster i veirenna før Carlsenbussen dukker opp over Løvåstoppen der borte. Ofte får vi ungene ta til takke med selskapets eldste busser, den verste kaller vi Huldra, og ofte får sjåføren uforutsett trøbbel. Derfor synger vi av full hals ”En Carlsebuss, en Carlsebuss, det er en buss med mye kluss. Og er det ikke mye kluss, så er det ingen Carlsebuss…”

Det er for så vidt greit at bussen svinger nedom Husåsskogen for å ta med seg rampeungene derfra, men uheldigvis for oss får den sjelden problemer med å komme opp den bratte bakken fra den trange snuplassen på vei til skolen, bare på vei hjem. Har du hørt noe så fælt? Tida hjemme etter skolen brukes til lek og moro og er gull verdt.

Etter å ha sett "Lille Lord Fauntleroy" i svart/hvitt på fjernsynet, leker jeg at jeg er Cedric, den snille gutten som arver sin sinte bestefars slott og penger. Lillesøster har mer jordnære idoler, hun ser opp til og vil være onkelen vår. Vi elsker å leke Cedric og Ivar – på nye eventyr liksom. Intrigene er på langt nær så slue og slemme som såpeoperaer. Vi leker i "store" og spiller karakterene selv, går inn i og ut av luftbiler og luftslott. Andre ganger leker vi i "små"; da styrer vi lekebilene. Og aller helst leker vi uforstyrret i det såkalte "gjesteværelset", et uinnredet soverom i andre etasje med brune huntonittplater på veggene.

Vi har ikke flusst med leker, men bruker det vi har av andre ting som ingredienser i vår fantasiverden. Slik blir pappas gamle trekkspill, med løse basser og marmorerte diskantknapper, tidlig et dashbord for romskip eller usynlighetsmaskiner. Slik blir tynne skumgummimadrasser skip på store hav eller vegger mellom tenkte rom. En gang vi leker John-John, inspirert av den myrdede amerikanske presidentens lille sønn, vil storebror også være med. Men han føler seg nok raskt for stor og klarer ikke å holde på madrassenes illusjoner. Lillesøster og jeg står måpende tilbake.

Storebror vil heller ha oss med på sine innendørs skøyteløp. Første etasje i huset vårt er bygd slik at det er dør mellom kjøkkenet og gangen, mellom gangen og stua og mellom stua og kjøkkenet. Dette er en perfekt runde rundt pipeløpet, og Eriks sports- og tallinteresse tar ofte overhånd i sirlig noterte rundetider og tung tabellføring. Men i begynnelsen er vi alle ivrige. Vi slipper en arm løs ved inngangen til svingene, og vi slipper begge armer løs på oppløpssiden gjennom stua. Erik er nøye med at 10.000-meteren har 24 runder, selv om antall meter pr runde enkelt kan regnes mot halve husets grunnflate. Etter en slik hardtpressende prestasjon, hviler vi varme og svette på sofaen i noen minutter, før neste renn går av stabelen.

Etter middagen tar mor fram en lynkake som vi skal få til dessert. Ivrig vil jeg hjelpe til og dele kakestykket i like store biter. Godene må for all del fordeles pinlig nøyaktig, ellers blir det urettferdig. Jeg er godt i gang med å bruke forskjærkniven og tar ikke i betraktning at kaken fortsatt er litt frossen i midten. Grepet glipper, og kniven skjærer gjennom langfingertuppen som om den var smør. Brått blir kjøkkenbenken blodrød, og mor styrter fram og loser meg hastig til utslagsvasken. Jeg putter hendene under springen og lar det kalde vannet sildre over såret. Da mor går ut av kjøkkenet for å hente plaster, synes jeg det blodige kuttet vokser seg stort. Plutselig våkner jeg på golvet i gangen med mor over meg. Hun stryker en kald klut i pannen min og vekker meg fra besvimelsen. Rundt meg er det rørende enighet om at jeg ikke tåler synet av blod, men jeg er for kvalm og svimmel til å protestere. Jeg har jo besvimt før også, og da skyldtes det en altfor varm pelskåpe jeg var kledd ut i på skolens teaterforestilling uten at blod var involvert. Kanskje jeg bare var en sart sjel? Det var litt å tenke på mens jeg gomlet i meg kakesmulene som var igjen etter at de blodige bitene var skjært bort.

Hver fredag skulle alle ungene bades og såpes inn for å lukte godt og være rene til helga. Badet i andre etasje var ennå ikke ferdig, der var det bare et toalett og en servant og et sluk i murgolvet. Noe badekar var foreløpig ikke installert, så den ukentlige vasken skjedde i en sinkbalje midt på kjøkkengolvet. Når vi var veldig små, kunne vi sitte to i baljen samtidig, men det ble fort for trangt, så etter hvert måtte vi skrubbes etter tur, der "alder gikk foran skjønnhet". Jeg var nest eldst og ble altså badet som nummer 2 i rekken. Allerede når jeg satte meg nedi, lå det dammer av badevann rundt baljen og tærte på kjøkkengolvbelegget. Det var artig å prompe i vannet og se boblene stige til overflaten. Verst var det å få såpe i øynene, så de knep jeg hardt igjen mens hodet og håret fikk en grundig behandling. Vi var etter hvert fire unger i heimen, så hver av oss hadde ikke all verdens tid i baljen. Nesten like ille som såpe i øynene, var det å reise seg opp og kjenne kulden klistre seg til den våte, nakne kroppen. Da var det godt å bli svøpt inn i et frottéhåndkle, samme hvor stivt det var før det myknet av det bløte. Så snart vi var tørre, bar det rett til sengs og under dyna, der kroppstemperaturen sakte steg til normale høyder. Det hjalp også at pappa fyrte opp i Jøtulovnen, som snart knitret varmesprakende i et hjørne. Etter at alle ungene var lagt, satte han seg i stua nedenunder og spilte trekkspill. Han hadde sitt faste repertoar, en gjenkjennelig rekkefølge på melodiene. Aller best likte jeg å høre "Lyckliga Henriks polka".

Straks trekkspillet stilnet av, begynte lillesøster og jeg å mase på storebror. Vi elsket å høre ham lese høyt for oss fra spennende barnebøker, særlig boka om speidergruppene Knapene og Knopene som havnet på en øde øy og kranglet og kivet seg imellom. Men han klaget på at vi bare kom til å sovne med en gang. Neida, lovet vi på tro og ære. Likevel sovnet vi nesten sporenstreks. I det siste hadde vi imidlertid begynt å fortelle hverandre eventyr, som vi fant på etter hvert som vi fortalte, og ofte fortsatte vi fortellingen der den andre slapp. I går kveld hadde Erik fortalt om en rød folkevogn, og vi tryglet ham om å fortelle den morsomme historien igjen. Til slutt ga han etter og fortalte hvordan den ene etter den andre datt ut gjennom bilgolvet før vi nådde Nordhagabakken. Vi lo og sovnet snart.

Da jeg våknet midt på natta, kaldsvettet jeg i feber. Strekene mellom takpanelene gikk i hverandre som en grå graut. Jeg sjanglet ut på badet og drakk direkte av servant-tuten, vekket mor og far og fikk Globoid, febernedsettende medisin, som smakte best når jeg kunne tygge tablettene uten vann. Jeg sovnet igjen straks jeg la hodet på puta og drømte mareritt innimellom våkeperiodene gjennom hele natta. Neste dag tilbrakte jeg sovende til sengs. En barnesykdom hadde slått meg kraftig ut. Det gikk flere dager før jeg ble folk igjen, men selv da var jeg slapp og orket lite.


(forts. følger)

Sidene er laget i Microsoft Notisblokk av e-forlaget™ (takk til NeoSoft) — Disclaimer