Adam i paradis - 11

Odd L Nordhagen

Enden på visa

Tirsdag 31.mai stod June, Lillian og Ann Tove på togperrongen på Lillestrøm stasjon når jeg kom fra skolen. Jeg hadde hatt det på følelsen, for jeg visste at de hadde skolefri. Jeg ga Ann Tove gorken "Rett på sak: I love you" og fikk en klem da hun gikk av på Sørumsand. Vel var vi ute blant folk, men bare en klem fra henne må ha vært en aldri så liten skuffelse for meg, jeg som var bedre vant med lange kyss.

Verre skulle det bli. Lillian ble med videre til Blaker, så vi fikk snakket litt på tomannshånd, mest om at Ann Tove hadde vært med denne gutten forrige lørdag. Søsteren ga meg velmente råd om å passe bedre på kjæresten min, så hun ikke ble sammen med Per igjen. Hun hadde vært sammen med ham før hun traff meg, og nå var han ute etter henne igjen. Alt Lillian sa, hørtes så uvirkelig og utrolig ut. Jeg ble nesten kvalm av å høre om denne – høyst reelle (skulle det vise seg) – faren for å miste Ann Tove. Standhaftig stod jeg på at det hun hadde gjort, var i orden hvis det ikke gjentok seg. Det hadde jeg lovet henne, og Ann Tove hadde lovet meg at rotingen ikke hadde betydd noe for henne. Jeg var ordholden, men naiv.

Utover i uka ble savnet etter kjæresten stadig mer forferdelig, og til helga ville jeg bare få se henne på fredag, for jeg måtte selvsagt være hjemme i lillesøsters konfirmasjon på søndag. Dette var også skjebnens lunefullhet. "Slaget" om Ann Toves gunst kom sannsynligvis til å stå denne lørdagen, og jeg kunne ikke være sammen med henne og ta opp kampen mot den andre beileren. Kanskje hadde jeg allerede tapt i utgangspunktet, men i denne skjebnens ironi fikk jeg ikke engang møte til duell.

Jeg fordrev de lange ukedagene med å savne Ann Tove skrekkelig. I et desperat forsøk på å beskrive hvordan jeg følte det, trakk jeg sammenlikningen med å være utsultet og ikke rekke bort til matfatet - bare at det var tusen ganger verre! Gulliksen i klassen hadde en stilig gork: "Takk - det går" som jeg ønsket meg og ville gi henne.

Da fredagen endelig kom og skoledagen var over, tok jeg håpe- fullt bussen til Tranbo igjen og møtte bare på Jon. Stein hadde dratt til Sognnabben camping i Nord-Odal med den nye dama og ungen hun hadde fra før. Så Jon og jeg og Olai syklet til Finstadbru, og June kom også. Det var daylig å være sammen med Ann Tove igjen, og jeg takket for hvert minutt vi lå omslynget til klokka fire natt til lørdag.

Jeg leste hva som stod skrevet i stjernene for Tvillingenes tegn for uken 31.mai til 6.juni. Det dreide seg altså om at en ny forelskelse kunne bringe meg opp i en litt kjedelig situasjon, og at jeg måtte bruke hodet for ikke å gjøre noe jeg ville angre resten av livet. Men heldig fødselsdag var oppgitt å være 8.juni – min fødselsdag, så jeg håpet det beste, at det ikke var trusselen om at Ann Tove var blitt forelsket i Per igjen som det ble siktet til. Underlig nok synes det som om jeg her tok astrologien nesten på alvor, jeg som alltid har vært skeptisk til overtro og voodoo. Men gruelig nok var faktisk stjernene sannspådd, om de (eller rettere sagt astrologen) var klar over det selv eller ei.

Jeg forsov meg grundig lørdag morgen, men lånte Jons sykkel til Haga og tok toget til Årnes og rakk bussen hjem. Jeg klipte plenene og vi gjorde i stand til konfirmasjon, men jeg tenkte på Ann Tove hele tiden.

Det var lenge siden jeg hadde vært i kirken, og jeg syntes presten sa mye tull som han selv måtte vite var usant. Han doserte at kjærligheten kom med kristendommen, og i land hvor kristendommen er ukjent, mente han at det ikke ble vist barmhjertighet. Dette hørtes fullstendig misforstått ut i mine ører, men så var jeg jo også generelt i opposisjon til det kristne budskapet på denne tiden og vurderte seriøst å melde meg ut av statskirken.

Jeg var pyntet i min to år gamle konfirmasjonsdress og hadde en stilig rutete skjorte med svære krager. Vi spiste en bedre middag på Sanngrund og fortsatte selskapet med kaffe og kaker hjemme. Jeg hadde det ganske fint, men savnet Ann Tove sårt. De fleste unge kvinnene i selskapet så på bildet av henne, og Eva som var kona til fetter Kjell, hadde vært på besøk hos bekjente på Finstadbru. Der hadde hun hørt at nabojenta var sammen med en gutt fra Skogbygda. Det var jo meg, det. Godt å høre.

Mandag 6.juni ble lillesøster 15 år, og jeg hadde årsprøve i sosialfag, men det gikk neppe bra, for jeg hadde jo ikke hatt tid til å lese i helga. Etterpå var jeg med Åste fra klassen i Lillestrøm, og hun spanderte is på meg. Senere viste det seg at hun var forelsket i meg, og jeg hadde vært forelsket i ei annen klassevenninne, så det ble litt rot på en klassefest den 15.juni, men denne mandagen skjønte jeg ikke noe av dette. Jeg hadde heller ingen antenner ute, for jeg trodde jo jeg var lykkelig sammen med Ann Tove...

Jeg ble tidlig ferdig med årsprøven i nynorsk dagen etter og dro hjem med 10:03-toget. Det var nok personlig rekord. Jeg skrev ned 55 av mine dikt i en samling kalt Om det å være ung og skulle sende dem inn til et forlag for utgivelse. Det var som sagt håpløs lyrikk, men jeg hadde lite å sammenlikne med og skjønte nok ikke alltid forskjell på trompet og tuba i språkets musikk.

Den 8.juni fylte jeg 17 år. Etter årsprøve i engelsk feiret jeg dagen med en bløtkakebit og et glass cola på Willys Conditori (neida, jeg var ikke langsint), før jeg tok toget til Årnes. Der traff jeg både Jon, Stein og Olai, og Olai sa at jeg og Jon kunne få låne huset deres i en to ukers tid fra søndag 19.juni. Det var en positiv overraskelse, og jeg så med en gang for meg hvor lettvint det ville bli å besøke Ann Tove og få besøk av henne. Fire kilometers avstand var ingen ting mot de fire milene det hittil hadde vært mellom oss.

Da jeg kom hjem, lå det et brev fra Ann Tove og ventet på meg. Det var den nest fineste fødselsdagspresangen jeg kunne fått, bare slått av at hun dukket opp i egen person, selvfølgelig. Men det gjorde hun dessverre ikke.

Hun hadde vært på Tangen forrige lørdag og hatt det kjempe- moro. Albatross spilte, og hun danset omtrent hele kvelden. Hun presiserte imidlertid i parentes at hun ikke hadde gjort noe galt... Det måtte jeg jo tro henne på, og jeg hadde bare søsterens hint om at jeg burde være på vakt. Men jeg luktet likevel fare fordi hun skrev at hun hadde noe viktig å prate med meg om når jeg kom. Jeg fryktet at noen kunne ødelegge for oss, nå som jeg var så godt vant og for første gang visste hva virkelig kjærlighet var. Jeg følte meg og sovnet usigelig takknemlig på min 17-årsdag.

Dagen etter hadde jeg årsprøve i tysk og var ferdig etter en time. Ny personlig rekord! Jeg sendte diktsamlingen til et forlag, klipte begge plenene (puh!), vasket meg i hodet og barberte meg - som sedvanlig. Plutselig dukket Jon opp i heimen. Han hadde vært med foreldrene på shoppingtur til Sverige og hadde handlet kinaputter. Vi smelte av noen mellom skrekkslagne naboer og spilte badminton. Jeg følte meg som og var blitt 17 år og rundkysset...

Fredag 10.juni hadde vi fri fra skolen, og jeg handlet bukse på Årnesdagene. Da vi kom til Tranbo, var jeg med og hentet silo og fôret griser. Så syklet jeg med lengsel og smerte til Finstadbru sammen med Jon, men Ann Tove og June hadde gått til Quick Shop, så vi fortsatte dit. Jeg ble som sagt ikke møtt like hjertelig som vanlig, men fikk da en koselig bursdagspresang fra kjæresten. Ved stengetid gikk jeg min canossagang rundt husveggen med Ann Tove og fikk altså den fryktede, om enn modige, slå opp-rutinen.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg skjønte ikke hvordan framtiden noen gang kunne se lys ut. Jeg sank brått og dypt ned i kjærlighetssorgen. Alle som har vært en tur der nede, vet hvor mørk og sørgelig den er. Den gnagde i meg, og jeg lurte på hvordan det nå ville gå, når jeg ikke lenger hadde Ann Tove. Smil ble usynlige, og øynene tørket fort ut. Gode kamerater hjalp så lite. Trøstens ord falt på steingrunn. Jeg var dyster og deprimert hele natten i et forrykende tordenvær hjemme hos June, og la meg ikke til å sove før kl 08.

Jeg syntes det var trist at fem minutter bak Quick Shop satte punktum for 110 dager i paradis. Og selv om det høres rart ut, ble jeg nesten enda mer glad i Ann Tove da. Hun var den første jenta jeg ble ordentlig glad i, kan hende fordi vi var sammen så lenge, men særlig fordi hun var så søt og hadde vært så god mot meg. Hun hadde gjort meg lykkelig og takknemlig. Kjærligheten jeg hadde i meg kunne ikke slukkes på fem minutter.

Jeg satte min lit til at vi kunne bli sammen igjen – det var trøstende ord fra både Ann Tove selv (via Olai) og vennene rundt meg. Og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri har følt hat eller nag, eller bebreidet henne. Herregud, vi var så unge og famlende. Dette var våre første skritt i de voksnes verden av så sterke følelser som forelskelse og begjær, iblandet sjalusi og usikkerhet.

Jeg skrev et siste brev til Ann Tove for å få utløp for følelsene mine, som aldri kunne viskes bort, og det føltes mest naturlig å røpe disse for henne. Jeg ønsket henne lykke til videre i livet og takket for alt godt.

******

Moralen i en fortelling skal doseres ut med teskje i siste vers, og her er min: Det finnes dessverre ingen garantier for kjærlighet. Astrologen fikk faktisk siste ord, for jeg har angret på alt jeg IKKE gjorde for å forlenge min tilmålte tid i paradiset. Men jeg forsonet meg tidlig med at et forhold mellom en 15-åring og en 16-åring ikke var ment å vare. Vi var ikke rolige nok i kropp og sjel. Jeg var naturligvis ikke moden nok til å ta ansvar og vare på Ann Tove på en voksen, fortjent måte. Men jeg er alltid takknemlig for at hun ga meg en vakker romanse, og jeg er glad for at hun også tenker på tiden vår sammen som gode livsminner.

Ann Tove har bekreftet mine antakelser om at det som til slutt gjorde forholdet utålelig for henne, var avstanden og vårt mindre hyppige samvær. Hun satt ensom hjemme og håpet at jeg skulle komme på besøk i stedet for å gå ut med vennene. Slik kunne det jo ikke fortsette, og i lengden ble det anstrengende at vi aldri kunne være bare oss to.

Mange øyeblikk med Ann Tove har brent seg fast i hukommelsen, og jeg håper og tror at jeg har nevnt dem alle i denne gjenfortellingen, selv om jeg ikke har utbrodert alle søte detaljer. Men det kan også finnes øyeblikk jeg har mistet i løpet av alle disse årene som er gått. Det får jeg leve med.

Livet går videre for oss alle. Alternativet er neppe noe bedre.

  1. 23
  2. 24

Innhold:  Forside  1. En dag i juni – og etterpå  2. Deilig vinterferie  3. Hyttetur til Harestua
4. Overraskelse på onsdag  5. Helg med uhell og fest  6. Høye topper og dype daler  7. Påskegodt
8. Mye lengsel og god kos  9. Sorgløse mai  10. Slanger i paradis  11. Enden å visa

Adam i paradis, av Odd L Nordhagen
© e-forlaget 2010 (layout 2019)