Adam i paradis - Prolog

Odd L Nordhagen

En dag i juni
– og etterpå

Å, den som hadde vært 17 år og ukysset!

Tantes lystige favorittuttrykk til oss unge hvis vi klaget vår nød, traff meg ikke helt. Jeg hadde nettopp fylt 17, men var heldig- vis ikke ukysset lenger. Vel var jeg kanskje uskyldig på andre måter, men denne våren hadde vært mitt livs eventyr. Jeg fikk oppleve den store forelskelsen, og langtidsvirkningen ble en stille takknemlighetens glede over å være til, sammen med andre. I korte øyeblikk kunne den gjøre meg sjalu og vondt, men disse var fort glemt av gleden ved å begjære ei jente som begjærte meg. Hun hadde ingen feil, alt ved hennes vesen tok jeg i beste mening. Ann Tove var en vakker engel, og hun var min. I alle fall i noen skjønne måneder foråret 1977.

Men det var uvær i vente denne regntunge fredagen i juni. Jeg gledet meg til helg og skolefri og til å få se Ann Tove igjen. Hun hadde skrevet at hun hadde noe viktig å prate med meg om, og jeg hadde mine bange anelser, for det stod skrevet i stjernene at en ny forelskelse kunne bringe meg opp i en litt kjedelig situasjon, så her gjaldt det å bruke hodet, ellers kunne jeg gjøre noe jeg ville angre resten av livet. Uke- bladets astrologiske orakel hadde talt, men jeg visste ikke hva som var i vente eller hvordan jeg kunne ha forhindret det. Der lå tragedien i min ungdoms dårskap.

Mørke skyer lå tunge og truende over gatekjøkkenet hvor vi skulle treffe Olai og jentene. Jon og jeg syklet for harde livet for å komme fram før skybruddet. Litt våte braste vi inn og fant min kjære innerst i lokalet, sammen med venneparet Olai og June. Jeg hilste glad, men kjente med en gang en ukjent kulde, like foruroligende her inne som utenfor. Det var tilsynelatende falsk alarm, for jeg fikk en bursdagspresang av kjæresten min, et stilig halskjede med colaflaske, og begynte å håpe på bedre vær. Men ved stengetid ville hun snakke med meg alene, og vi gikk de lange skrittene rundt hushjørnet.

Ungdom har egne seremonier for viktige hendelser i livet, kanskje ikke like seriøse som de voksnes, men like fullt noe vi tok på alvor. Hadde man fast følge, snudde man armbåndsuret på den andre, så begge måtte vri på håndleddet for å se hva klokka var. Uten råd til ring og uten at det var like bindende som en forlovelse, var det et tydelig tegn på at man var opptatt. Ann Tove og jeg hadde også gjennomført denne seremonien i begynnelsen av vår romanse. Bak gatekjøkkenet snudde hun klokka mi tilbake og sa at hun ikke lenger var glad i meg på samme måte som før. Jeg fikk den modige ”slå opp”-rutinen, den man tok ansikt til ansikt i stedet for å feige ut med et brev eller beskjed via andre. Det var jeg faktisk også ”glad” for, midt i svartsynet som nesten slo meg til bakken. I fortvilelsen ville jeg vite hvorfor, som om det kunne hjelpe meg med å rette opp i feil og unngå det uunngåelige. Men vi hadde ikke vært nok alene som par. Sammen med andre er det vanskelig å snakke fortrolig og gi uttrykk for varme følelser eller utløp for irritasjon og ergrelser. Hun hadde ikke fått fortalt meg hva hun følte, og nå var det for sent å rette opp følelsene som var kjølnet.

Jeg skjønner jo dette i dag. Etterpåklokskap er som kjent en eksakt vitenskap. Jeg skjønte nok litt da også, for forholdet vårt hadde bare vært helgebesøk og omgitt av andre. Vi hadde bare – med få, korte unntak – eksistert i ”gjengen”. Det var nok umulig å dyrke fram et parforhold under slike kår. Selv var jeg fornøyd med å lengte alle ukedager og kose med Ann Tove i helgene. Jeg var for ung til å ønske å utvikle forholdet vårt tettere, og tok de praktiske og økonomiske hindringene for gitt. Dessuten hadde jeg vel fått velmente hint om at jeg burde ta bedre vare på henne og forholdet vårt, så hun ikke skulle gå tilbake til sin forrige flamme. Dette hadde jeg imidlertid vanskeligheter med å forholde meg til. Jeg så det kanskje ikke som noen reell trussel, for vi var jo så forelsket – i alle fall var jeg forelsket oppover ørene. Og selv om vi i lengre perioder (i ungdommens målestokk snakker vi da om opptil fjorten dager) ikke hadde sett hverandre og lengtet med smerte etter å kose igjen, var det bare velstand og gjensynsglede når vi endelig fant tilbake i hverandres armer. Da var vi så sugne på kyss og kroppskontakt at vi ble tapt for denne verden og bare hadde øyne for hverandre.

Det tok litt tid før jeg skjønte alvoret i min elskedes avvisende budskap, men da det gikk opp for meg og sank inn, tok også jeg mot til meg og ba om et siste kyss, som en suvenir fra en svunnen tid. Såpass klartenkt må jeg ha vært at jeg allerede i disse håpløse sekundene ante at jeg ville se tilbake på mine hundreogti dager sammen med Ann Tove som et kjært minne. Det ble et langt og lengtende, men dessverre ikke så lidenskapelig kyss. Jeg var blitt vant til varmere munnkontakt og savnet det. Men mot den andres tapte følelser kunne jeg ikke vinne. Jeg måtte kjempe mot tårene og tror jeg klarte å la være å bli mer enn blank i øynene.

Så dro vi hver vår vei, Ann Tove hjem og jeg ble med de andre til June. Det var et skikkelig ruskevær med regn og lyn og torden helt til morgen, og aldri før hadde følelseslivet mitt vært så samstemt med klimaet. Olai kunne trøste meg med at Ann Tove hadde sagt at hun godt kunne tenke seg å bli sammen med meg igjen, og jeg ba ham hilse henne å si at jeg var like glad i henne. Selv om jeg syntes framtida hadde mistet all farge og bare så svart ut, tror jeg dette ørlille strået av håp var det som fikk meg til å holde ut dagene som kom. Det var min første mørke sommer, og jeg klarte ikke å glede meg over sol og varme på samme måte som jeg brukte å gjøre på denne årstiden. Jeg har bare opplevd én annen sommer så mørk, det var to år senere da Sonja ble drept i en bilulykke i mai og jeg gjennomgikk min første livskrise og ble voksen. Sommeren 1977 brukte jeg til å finpusse diktene mine, mange skrevet til og om Ann Tove, i et første forsøk på å få dem utgitt på et forlag. Jeg skrev også et brev til henne og klaget min nød og la ved noen av disse diktene. I ettertid vil vel ingen kalle dem høystemt lyrikk, selv om de var melodramatiske nok, og flere var heller ikke suget av eget bryst, men platte oversettelser av pop-tekster. Noen var imidlertid mine originale tanker og hadde tilløp til poesi. Men husk at jeg altså bare var 17 år og rundkysset.

******

I noen år av min ungdom, heldigvis også i 1977, hadde jeg for vane å skrive dagbok. Det kan være et generelt behov for mennesker i støpeskjeen mellom barn og voksne, i alle fall for slike som meg med et skriftlig meddelelsesbehov. Jeg skrev ned hver dags hendelser, noen store og mange små. Dagboken var til stor hjelp når jeg ville mimre om mitt livs romanse. Både den første sommeren og senere hadde jeg behov for å gjenoppleve de gode stundene med Ann Tove, selv om dette selvfølgelig avtok med månedene og jeg fikk andre ting å dvele ved. Men at jeg nå finner glede i å tenke tilbake på og skrive om våren 1977, er jo et ugjendrivelig bevis på at jeg fortsatt er besnæret av det jeg fikk oppleve da. Denne våren er på en måte blitt et symbol på min tapte ungdom. Det gir søte følelser i sjelen å mimre om det som var, men som for alltid er borte: de unge års uskyld og sårbarhet, min første store forelskelse, mine første famlende skritt mot voksen seksualitet. Dette er saker og ting som setter sterke spor i et ungt sinn. For meg var det et ubetinget gode, syntes jeg da og synes jeg fortsatt i dag, 33 år senere.

Sytten år etter min eventyrvår, tok jeg kontakt med Ann Tove og spurte om jeg kunne komme på besøk, for å se henne igjen og snakke om gamle og nyere dager. Det ble et hyggelig møte hos henne. Hun var gift og hadde tre barn. Jeg var gift på min kant, men var fortsatt barnløs. Det var godt å se henne igjen, snakke med henne og se at det gikk bra med henne. I vinter tok trangen etter å få kontakt med henne igjen overhånd, og i våre dager er det også mulig å treffe gamle kjente på sosiale nettverk som Facebook. Vi avtalte å samle den gamle gjengen hos meg en lørdag i april, og det ble igjen en positiv opplevelse. Ann Tove kom på besøk med Lillian og June, og jeg hadde også bedt Stein og Jon og Olai, men Olai dukket dessverre ikke opp. Kanskje han ikke hadde samme behov eller glede av å treffe folk fra gamle dager. Men vi andre nøt en vakker vårdag i hverandres selskap, og damene fikk også hilse på min kone, som de syntes var hyggelig og raus som tillot et mimremøte med gamlekjæresten. Ja, jeg er takknemlig for at hun synes det er greit og håper at det ikke likevel er vondt for henne. Det er jo ingen fare for at gamle kjærester gjenerobrer gamle flammer en manns- alder etterpå, vi er begge sindige og voksne mennesker med egne liv som vi er tilfredse i. Nå har også jeg et barn som jeg elsker over alt på jord og som er god grunn til å holde meg i skinnet. Jeg fyller 50 i disse dager. Kanskje var dette behovet for gjenkontakt et lite utslag av mannlig midtlivskrise? Gudene vet...

Vi utvekslet gamle bilder også, som jeg fikk scannet for ettertiden. Sammen med dagbok og brevveksling er disse kjære bildene støttepunkter for denne minnenes melodi av episoder. Jeg dykker ned i materien med gode hensikter. I disse "knausgårdske" tider fikk jeg først en innskytelse om å skrive av dagboknotatene nesten rått og hefte etterpåkloke kommentarer til det som utspant seg – og kanskje særlig til det som ikke skjedde, altså min manglende evne til å lese kjærestens behov og utvikle forholdet i et naturlig, men forsert tempo. Jeg ville ikke legge papp imellom, men beskrive 16-åringens tankeverden slik den kan framstå i all sin mangel på finfølelse og empati. Selv om dette neppe ville skapt nasjonal furore, kunne enkeltmenneskene i mine opplevelser bli såret. Det er aldeles ikke mitt motiv for å gjengi våren 1977 i skriftlig form, selv om det heller ikke er noe poeng i å skåne stygge tendenser fra å komme opp i lyset. En balansegang, den gylne middelvei, er alltid det beste. Hendelser og hensikter ser jeg ikke lenger i sort/hvitt. De grå nyansene ligger nærmest sannheten, både den subjektive og en mulig objektiv en. Denne modne erkjennelsen må bestemme språkets toneart når jeg nå skrider til verket.

"Ann Tove" har også fått lese min subjektive historiefortelling på forhånd, og jeg har rettet meg etter hennes gode råd for hva det er sømmelig å skrive om. Jeg har begrenset bildebruken til det jeg oppfatter som et minimum for å illustrere historien korrekt (takk til "Lillian" for de fleste bildene) og tildelt pseudonymer til de aller fleste delaktige.

  1. 3
  2. 4

Innhold:  Forside  1. En dag i juni – og etterpå  2. Deilig vinterferie  3. Hyttetur til Harestua
4. Overraskelse på onsdag  5. Helg med uhell og fest  6. Høye topper og dype daler  7. Påskegodt
8. Mye lengsel og god kos  9. Sorgløse mai  10. Slanger i paradis  11. Enden å visa

Adam i paradis, av Odd L Nordhagen
© e-forlaget 2010 (layout 2019)