Odd L Nordhagen: Adam i paradis

9) Sorgløse mai

1.mai falt på en søndag, men vi hadde åpenbart avtalt å gjøre en innsats på arbeidernes dag. Stein, Jon og jeg forsov oss selvfølgelig, men tok toget til Årnes, stod på stand og fikk høre mye rart. En "kollega" fra Arbeiderpartiet brøt ut av seg: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. På kvelden var vi på SV-fest hos Astrid og Torbjørn Dahl, og der hadde vi det trivelig. De var spennende og morsomme mennesker, syntes jeg. I dag er de dessverre borte begge to. Selv om Stein hadde mye imot politikk og SV, trodde jeg kvelden hjalp ham til å forstå oss en del. Men uavhengig av politisk ståsted, var det en fryd å gå inn i mai måned. Det ble stadig penere vær.

I begynnelsen av uka "vibrerte Ann Tove stadig i tankene mine". At det gikk an å være så fin! At det gikk an å elske ei jente så mye... Hun fylte alle tanker, og jeg ble mektig glad over at Stein skulle forsøke å få i stand bilen til helga. Han hadde for øvrig mottatt spennende filmer fra Danmark, men ikke fått framviseren ennå. Disse filmene har jeg aldri sett.

Jeg fikk et brev fra Anne-Mette igjen. Åpenbart hadde jeg slengt ut av meg at jeg kanskje ikke ville overleve hvis Ann Tove slo opp, og det trodde kusina mi med sikkerhet at jeg ville. Men etter å ha lest brevene mine, skjønte hun at forholdet mellom Ann Tove og meg var alvorligere enn hun trodde, og hun ønsket meg lykke til med kjærligheten. Dette var en hyggelig oppmuntring, og jeg skrev tilbake til henne og et nytt brev til Ann Tove. Allerede dagen etter lå det et brev på fryseren til meg fra min kjære, så jeg skrev enda et. Det var slik vi kunne holde kontakt før mobiltelefonens og tekstmeldingenes tid.

Min søte engel skrev at det tok såpass lang tid før jeg fikk brev fra henne fordi hun ikke hadde hatt lyst til å skrive før. I horoskopet hadde hun funnet en forklaring: "Alle former for skrivearbeid vil kjede Dem, så De kommer til å utsette en hel del av det." Hun var også blitt forkjølet igjen og skyldte på June, som hadde hostet og nyst da Ann Tove besøkte henne. Men hun gledet seg til å dra med moren og lillesøsteren til Oslo for å handle klær og slippe skolen på torsdag.

Søndag 1.mai spilte Ann Tove i korpset og hadde marsjert minst tre kilometer rundt Bjørkelangen. Hun trodde hun skulle gå seg i hjel, og etterpå holdt en gubbe tale i en time.

I Etter skoletid spilte de Dager uten deg. Den var ganske fin og passet bra, for dager uten meg var kjedelige og lange. Hun savnet meg og gledet seg til å se meg igjen. Hun hadde uthevet og gjort seg flid med å skrive sirlig I love you.

Lillian hadde begynt på teorikurs og skulle snart ta "lappen" (bilsertifikat). Ann Tove gledet seg, for da ble det lettere å komme seg hit og dit og da skulle det festes.

Dette siste lød kanskje litt illevarslende, men jeg tok det i beste mening og gledet meg bare til de også kunne komme kjørende til meg. Utsagnet i seg selv bar heller ikke bud om noen kursendring i Ann Toves kjærlighetsliv.

Fredag 6.mai klipte jeg meg på Årnes etter endt skoledag og ble med Stein med toget til Haga. Vi var innom Hansen-kiosken på vei til Tranbo, og Halvor skulle kjøre til Hellne, så vi fikk sitte på. Olai hadde fått seg Puch moped og var allerede dratt utover til June, men i stedet traff vi på Kolstad'n. Vi satt fire stykker på hans Suzuki-50 til Bruvollen, og vi haiket til Finstadbru. Her satt vi og koste i sofaen oppe i stua, og Ann Tove var virkelig fin i kveld. Aldeles spesielt var det at hun fulgte meg til krysset utenfor huset hennes da vi skulle gå for natten. I dagboken ble dette beskrevet slik: "Fy søren, så snill, pen og god hun var da..."

Vi gikk til Tranbo, en strekning på halvannen mil. Vi "støllet" mye på veien, veltet sittekrakker og en mjølkebukk og satte bukker i veien. Dette var rene pøbelstreker, utført av våryre testosteronbomber og ikke noe jeg er stolt av. Forhåpentligvis kom ingen til skade av disse tankeløse og lett hasardiøse påfunnene, og forhåpentligvis er forbrytelsen foreldet i dag.

Lørdag tok Stein og jeg toget til "Marken" på Kongsvinger. Der traff vi på mine gamle klassekamerater Geir, Kai og Jarle og var sammen med dem hele kvelden. Da vi skulle ta siste tog hjem, oppdaget vi til vår forskrekkelse at denne avgangen gikk alle dager unntatt lørdag! Vi ble motløse og oppgitt over tanken på å måtte haike tre mil hjem, men fant råd. Vi gikk til min onkel og tante som bodde i byen. Vi hadde maksimal flaks, for der satt Frank, en nabo, og ut på natta fikk vi sitte på med ham hjem. Eli, Sunniva og Anne-Mette var alene hjemme og hadde låst døren, så vi måtte vekke dem for å komme inn.

Foreldrene mine kom hjem fra Danmarkstur på søndag. Vi kjørte Stein tilbake til Tranbo og for å hente skolebagen min. Etterpå var jeg en tur til på Kongsvingermarken med familien og kjøpte juggel (et kjede og to ringer) og to singler for kr 2 pr stk. Anne-Mette hadde skrevet et brev til meg i helga, som jeg nå fikk overlevert, og jeg skrev et skikkelig brev tilbake. Men jeg tenkte mye på Ann Tove og fant en enkel filosofi i at kjærlighet var lykken.

Etter skolen på mandag hørte jeg mye på musikk, spesielt på en av singlene jeg hadde kjøpt, The Rubettes: You're the Reason Why og Julia, samt på Elvis Presleys Fever. Jeg hadde fått et lite sjokk da Jon fortalte at Olai og Stein skulle slå seg på Sonja og Lise igjen og at Olai skulle slå opp med June. De guttene var så vinglete, syntes jeg. Hvorfor i all verden var det så om å gjøre å bytte beite med jevne mellomrom? Jeg var såre fornøyd med min erobring...

Det var vanskelig å konsentrere seg om skolen og leksene denne uken. Ann Tove var i hodet mitt hele tiden og fikk ta skylda, mente jeg, men det skulle hun bare være stolt av, slik jeg var stolt av henne. Da jeg traff Stein på toget torsdag, kunne han berolige meg. Olai hadde ikke tenkt å slå opp med June. Hjemme ventet to brev på meg, ett fra Ann Tove og et fra Anne-Mette. Jeg skrev selvfølgelig svarbrev til dem begge med det samme og postla dem samme kveld.

Brevet fra Ann Tove var så fint. Det var dekorert med små hjerter og skrevet i rødt. Hun savnet meg noe innmari. Hun hadde besøk av June og Olai og de lå i senga hennes og koste, så hun hadde ikke noe annet å gjøre enn å skrive et lengtende brev til meg. Jeg skulle vært der, for da slapp hun å glane på dem, men hun hadde da funnet fram tåtesmokken og trøstet seg med den. Hun skulle hilse fra Olai og si at jeg skulle se og komme meg ut over snart, ellers skulle jeg få juling. Det mente hun også, for jeg hadde jo vært der så sjelden i det siste og hun savnet meg. Hun hadde halvveis håpet jeg ville komme på søndagen; da hadde hun og June sittet på Mobilstasjonen hele ettermiddagen og ventet på guttene sine, men Olai kom heller ikke. Det kom ikke til å bli noen fest på Tangen til helga, men jeg ville vel komme for det? Hun elsket meg og underskrev med "Din Ann Tove" i runeskrift.

Dette var et hyggelig brev, men jeg ser i dag en undertone av usikkerhet hos Ann Tove også – som jeg overså den gang. Det er aldri noe godt tegn, og at jeg var hos henne så sjelden, tror jeg ledet rett til undergangen for oss.

Fredag den 13.mai hadde jeg fri fra skolen og dro naturligvis til Tranbo. Stein måtte ordne noe på bilen før vi kunne dra utover. Vi var i kjellerstua, og Ann Tove var i sitt "lune hjørne" og beit meg både her og der. Jeg skrev etterpå i dagboken at det ikke gjorde noe, men jeg ble vel tatt litt på sengen av denne ukjente og mindre elskverdige måten å kjærtegne meg på. Jeg antar hun forsøkte å teste meg, få meg sint og finne grensene mine. Flere har senere sagt at det er enerverende ikke å få meg sint, og hun ville vel vite hvor hun hadde meg. Ei jente vil vanligvis ha en gutt hun kan respektere, og jeg vet sannelig ikke om jeg der og da bestod prøven. Men kvelden derpå angret hun kanskje og var bare god. Da var vi også i kjellerstua og lå og koste oss i den fine sofaen der nede, og Ann Tove var nydelig.

Søndag dro Jon på fotballkamp, mens Stein, Olai og jeg ordnet på bilen og hentet Ann Tove og June for å dra på Quick Shop. Her måtte jeg ta farvel med kjæresten min for noen dager, og jeg ble hentet av storebror på Tranbo.

Jeg var på skolen 16.mai, men gjorde "minst mulig". Jeg måtte ordne brillene mine hos optikeren på Årnes, fordi det ene brilleglasset hadde løsnet lørdag kveld. Og så tok jeg bussen til Tranbo. Her reparerte Stein eksosanlegget på bilen sin, og så var vi i Espens 2-årsdag. Vi la oss ikke før langt på natt og stod opp igjen halv tolv den 17.mai.

Vi var lenge på Aursmoen. Jeg husker at vi lå og slang i gressbakken mellom veien og bensinstasjonen. Etterpå holdt vi også til lenge på Quick Shop, før vi reiste til Tangen Ten-Center sør for Bjørkelangen og lagde liv. Olai sluknet tidlig. Ann Tove var daylig, spesielt da vi lå i forsetet på bilen. Men i dag som søndag var vi forholdsvis lite sammen, og det syntes jeg var synd, men så tok vi det jo igjen når vi hadde det godt. Hun ble litt ustø og ville ikke være med meg via Lillestrøm da vi skulle hjem (Eirik skulle kjøre hjem Heidi), for det ville bli for mye bilkjøring og hun var kvalm. Hun spurte om jeg ble sur for det, men hvorfor skulle jeg bli det, svarte jeg. Jeg trodde jeg aldri kunne bli sur på Ann Tove så lenge jeg elsket henne. Det betydde jo også å tolerere den andre og å kunne tilgi, og jeg elsket henne virkelig.

En observant og etterpåklok kar ser et ullent mønster tegne seg her av ei jente som begynte å frigjøre seg fra tette, altomsluttende bånd, kanskje uten at vi ante det noen av oss.

18.mai var for ungdommen kjent som en hard dagen derpå, men selv om jeg sikkert var trøtt, var jeg ikke bakfull – jeg som var prektig avholdende. Storebror dro nordover på moen igjen, og jeg var alene hjemme da jeg fikk et overraskende og meget gledelig besøk av Stein, Magne, Olai, June og Ann Tove. Det måtte være noe magisk med disse onsdagene...

Jeg hentet filmframviseren i annen etasje, fordi vi skulle se på Super8-filmen fra langfredag. Her fikk jeg og Ann Tove en ørliten stund alene, unna gjengens øyne og ører. Det var en sjelden opplevelse og noe vi skulle ha sneket oss til mer av. Jeg var yr av lykke. Det var så fint at hun kom. Det hadde jeg håpet på hele dagen! Ann Tove husker godt at hun der og da var så glad i meg som aldri før, og jeg husker smilet med både munn og øyne jeg fikk, et smil jeg helst ikke ville glemme!

Etter forestillingen lå vi på sofaen i stua slik vi hadde gjort på langfredag, og hadde det daylig. Sent på kvelden ble jeg med dem til Haga, for det var Kristi Himmelfartsdag (Himmelspretten) og skolefri i morgen.

Etter å ha ligget lenge, hentet vi Olai, June og Ann Tove og tok en optimistisk biltur til Kjeppen, et lite badetjern på Skogen i Nes, mellom Årnes og Mangen kapell. Det var varmt i været og tid for årets første utendørsbad. I hvert fall var Magne tøff nok. Det var neppe så varmt at det gjorde noe i vannet, men på land kledde vi av oss på overkroppen og rullet opp buksebeina. Det var deilig å få sol på vinterblek hud. Vi var "bleikfiser" som la oss ned på medbrakte ulltepper på bakken og slikket solstråler. Vi tente bål og spiddet pølser. Vi nøt årets første sommerdag.

Det Ann Tove og jeg hadde vært for lite sammen søndag og 17.mai, tok vi igjen i fullt monn. Hun var virkelig fin og daylig. Enda en gang gikk det opp for meg hvor høyt jeg elsket henne, hvor stor pris jeg satte på å være sammen med henne. Jeg elsket Ann Tove i ordets høyeste, beste, verdigste og mest bestemte mening og konkluderte: "Får jeg ikke Ann Tove, vil jeg ikke ha noen." Ikke småtteri – i en alder av nærmere 17! Det var vel tomme ord, selv om jeg trodde på meg selv og trodde livet ville være over før jeg var myndig om jeg ikke fikk bli gammel med min første forelskelse...

Det som kan virke latterlig i dag, var så ekte og udiskutabelt den gang, at det blir bare dumt og uærlig å nekte for hva man har ment og følt, selv om det nå er lenge siden. Jeg har modnet i mellomtiden, men følelsene mine den gang er en del av den jeg er i dag, og finner fortsatt gjenklang i mitt mentale verdensbilde.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11