Odd L Nordhagen: Adam i paradis

8) Mye lengsel og god kos

Etter påske ble jeg syk med over 39o i feber i flere dager, men først møtte jeg på styremøtet i Nes SV. Da vi skulle hjem, måtte jeg holde Astrid Dahl i hånden så hun ikke skulle falle på glattisen. Dette var eneste gang jeg var "utro" mot Ann Tove, og jeg innrømmet straks min brøde i brevet jeg måtte sende fordi jeg var syk og kanskje ikke ble frisk til helga.

Jeg lekte med tanken på at feberen var et tegn på at jeg elsket Ann Tove så høyt at jeg hadde fysisk vondt når jeg ikke fikk se henne. Det var svarte dager – jeg sov mesteparten av tiden. Men jeg hadde et lite oppgjør med Eli om den lappen på døra. Det eneste lyspunktet var brevet fra Ann Tove jeg fikk på torsdag. Jeg leste det kjærlig med blytungt hode og sår hals og gledet meg til morgendagen, da jeg skulle få se henne igjen.

Ann Tove hadde blitt kjempeglad da hun fant brevet fra meg på skrivepulten. Moren hennes la alltid det som var til henne der. Og hun skrev til meg i kjærlighetens farge (rødt), riktignok fordi hun ikke hadde en annen penn, men allikevel! Vi hadde hatt det så fint hos meg på langfredag. Det var den beste og lengste fredagen hun noen gang hadde hatt.

Så jeg kunne ikke komme til helga, da? Det kom til å bli en nitrist helg uten meg. Hun savnet meg allerede, så hvordan ville det gå hvis hun ikke fikk se meg på 14 dager? Hun måtte vel leve på brevene og prøve å holde humøret oppe. Jeg måtte skrive snart igjen, altså, ellers var det ikke noe å se fram til. Hun elsket meg og savnet meg.

Fredag 15.april var jeg på skolen for første gang etter påske. Feberen var nærmest borte, men hodet og halsen var fortsatt ikke bra. Jeg kreket meg likevel av gårde på ren viljestyrke, for jeg ville jo ikke for alt i verden gå glipp av ei helg sammen med Ann Tove. Jeg traff Jon og Stein på Årnes, og vi tok bussen til Tranbo, men jeg fikk ikke treffe Ann Tove før ved 8-tiden, da vi tok turen til Aursmoen kino og så 20.000.000 blåst. En fin film syntes vi. Resten av kvelden var vi på Finstadbru og ga oss ikke før klokka ble nesten to. Ann Tove var daylig, og vi hadde det aldeles praktfullt sammen.

Lengselen etter Ann Tove var så sterk, og jeg vansmektet en lang lørdag på Tranbo og andre steder helt til kvelds, så da vi endelig kom til Finstadbru, dro vi ikke før ved halv fem-tiden søndag morgen. Vi turtelduene hadde det så fantastisk sammen "at bare vi selv skjønner det og hvordan det var". Denne formuleringen har jeg stusset litt ved og mener å erindre at vi ikke alltid koste oss hele tiden lenger, men at Ann Tove begynte å erte meg litt. Kanskje var dette tilløp til en begynnende kjedsomhet med meg, at jeg ikke var like spennende lenger? Men dette blir jo bare ubekreftede og etterpåkloke spekulasjoner.

Tilbake på Tranbo spilte Stein og jeg kort for å holde oss våkne til vi skulle hente Karina med mann og barn på Lillestrøm stasjon klokka 07. De kom tilbake fra Nordland.

Vi dro til Quick Shop, men damene var ikke der, så det ble enda en lang stund å vente før Stein fant det for godt å kjøre Olai og meg videre til June og Ann Tove. På Finstadbru så vi på Emil i Lønneberga på TV og spilte kort. Vi tok med oss jentene til Tranbo. Her fikk vi berettiget kjeft for å ha vært inne hos Karina i påsken, men fikk også oppklart misforståelser og mistanker. Stein skrev brev til Anne-Mette angående lappen på døra og som svar på brev fra henne om saken. Jon og jeg kom med kommentarer, for jeg følte at jeg (som vanlig) hadde fått hovedskylda. Så spilte vi kort helt til familien kom for å hente meg, og Eli sa at vi skulle dra med én gang. De ville ikke vente på lange avskjeder...

Ann Tove syntes slett ikke det var moro at jeg skulle reise da. Vi hadde jo fått kjeft og hun måtte bli igjen uten meg. Jeg var enig, men det stod ikke i min makt å forhindre denne tunge avskjeden. Jeg måtte jo på skolen i morgen og hadde ingen alternativer. Men som et bittelite plaster på såret avtalte vi å møtes på Lillestrøm stasjon førstkommende fredag, og jeg begynte allerede å glede meg til det. Jeg levde og åndet for stundene sammen med Ann Tove.

Nok en blåmandag, nøyaktig 8 uker (56 dager) siden vi ble sammen. Jeg var trøtt og sov godt på toget både til og fra skolen. Det forelå ingen planer om å besøke Ann Tove til helga, og jeg syntes det var fælt. Men jeg skrev et brev til henne, som jeg sendte neste dag. Det kom til å bli hardt ikke å få se jenta mi på lenge, og savnet etter henne sugde i meg.

Hjemme holdt pappa og Leif på med å sette opp ny veggpanel, og på den ene kortveggen klistret de opp et bildetapet, så det så ut som vi fikk et koselig skogstjern inn i stua.

I dagboken skrev jeg fire setninger om Ann Tove: "Jeg elsker deg. Jeg savner deg. Jeg ønsker deg. Jeg trenger deg." Samtidig som dette vitner om ekte følelser for henne, var det utelukkende egoistiske tilnærmelser som kunne bli nokså klamme og påtrengende for noen hver å forholde seg til. Jeg tror jeg regnet med at Ann Tove fikk sine behov oppfylt når jeg selv fikk det. Jeg så ikke hennes ståsted og skjønte ikke at den første forelskelsen var et prøve/feile-prosjekt med alle odds imot seg, uansett hvor spennende og søt hun var og hvor godt jeg hadde det i hennes ømhet.

På torsdag fikk jeg så innmari vondt i beinet i gym-timen at jeg fikk siste time fri. Jeg traff Stein på stasjonen og mens han var hos frisør og tannlege, var jeg i Bergen Bank og spurte etter feriejobb. Det var dessverre lite trolig. Men dagen ble likevel strålende, for jeg fikk mitt sjette brev fra Ann Tove, "et av de beste hittil", og vi kunne feire to måneders jubileum.

Så fælt som det var for Ann Tove å skilles fra meg på søndag, hadde det aldri vært før. Hun hadde mest lyst til å gråte. Det var heller ikke morsomt å få kjeft, og hun hadde halvveis trodd at Stein hadde fått lov til å være der. Hadde hun visst at det skulle bli sånn, kunne vi ha vært i kjellerstua selv om foreldrene hennes hadde besøk.

Hun hadde fått stivkrampesprøyte og armen hadde sett ut som en tømmerstokk, men nå var hun frisk og ville ikke bli syk igjen. Hun refset oss for å være for leie med Anne-Mette, som kanskje var like glad i Olai og kanskje ikke ville ha ham inn etter at han ble sammen med June. Hun forstod henne godt, men mente at Anne-Mette burde ha sagt ifra da jeg ringte.

Også Ann Tove nevnte vårt 2-måneders jubileum. Jeg var den første gutten hun hadde vært sammen med så lenge, ellers hadde det bare vært for en kveld eller noen dager. Følelsene hennes for meg hadde bare blitt sterkere og sterkere i tiden vi hadde vært sammen. Hun elsket meg (med hjerte rundt).

Fredag traff jeg som avtalt Ann Tove og June på Lillestrøm stasjon etter skolen, og de ble med toget til Sørumsand. Mine triste utsikter for helga gjorde jeg grundig til skamme. På en eller annen måte klarte jeg likevel å dra til Tranbo i onkel Halvors gebursdag og deretter til Olai og June og Ann Tove! I nøden lærer man som kjent å spinne...

På Bruvollen kjeftet den nyansatte jenta på oss, og vi dro til Aursmoen på kino og så Jordskjelvet. Etterpå bar det like til kjellerstua hos Ann Tove. Hun var virkelig daylig, god og snill denne kvelden, og jeg hadde det innmari allright. Jeg kom fram til det paradoks at jeg elsket denne jenta bare mer og mer, selv om jeg allerede for for lengst elsket henne så høyt det var mulig å elske en annen...

Det ble enda en kort natt for meg. Jeg sov bare i tre og en halv time og stod opp halv åtte. Denne lørdagsformiddagen brukte jeg til å stå på stand for SV på Årnes. Var det dette jeg ofret ei kosehelg med Ann Tove for? Det kan se slik ut, og jeg fatter det ikke slik jeg oppfatter prioriteringer i dag. Men jeg mente vel at jeg hadde en forpliktelse. Om kvelden var det karenes kortkveld hjemme, mens vi unge satt ringside og fulgte med. De ble lystige og holdt på til langt på natt. Jeg savnet Ann Tove.

Det var i alle fall godt å få sovet ut litt, og jeg våknet ikke før tidlig søndag ettermiddag. Jeg skrev brev til kjæresten min, og til Anne-Mette for å be om unnskyldning. På kvelden sendte NRK Toget, årets bidrag til festivalen i Montreux. Faren til Ann Tove jobbet i NSB og hadde ledd godt da de dro i bremsen for å sette opp farten...

På mandag steppet klassekamerat Gulliksen opp med stilig sixpence-lue, og jeg traff Jon og Stein på Årnes. Vi bestilte hytte på Sognnabben camping til sommeren. Bilen var i uorden, så utsiktene til å få treffe Ann Tove til helga var igjen dystre. Det var til å grine over, og jeg skrev enda et brev til henne for å si ifra.

Tirsdag hørte vi på et givende radioteater i sosialfagtimene, men jeg savnet Ann Tove og håpet på brev fra henne i morgen. Det kom ikke, og jeg måtte sette min lit til å få et kjært svarbrev dagen etter... Da skulle jeg visst også få et brev fra Anne-Mette, sa Eli. Og hun skrev at jeg måtte holde godt på Ann Tove, som hadde fått meg til å forstå årsaken til den famøse lappen. Ja, jeg skulle gjøre så godt jeg kunne. Savnet ble stadig verre, og tanken på at jeg ikke skulle få treffe Ann Tove før neste helg, var nesten uholdbar. Jeg syklet en tur og gikk i skogen for første gang dette året.

Jeg fikk også det etterlengtede brevet fra Ann Tove, som var imponert over skrivelysten min. To brev på ei uke var jo ikke dårlig. Hun hadde heller ikke hatt noen "riktig" lørdagskveld, men hadde vært hos en gutt og spilt spardame. June hadde også vært der, og hun var redd for at Olai skulle slå opp, for han hadde ikke vært der på flere dager. Men nå skjønte de jo grunnen, fordi "Ølet" ikke gikk og det ville koste så mye å reparere kjerra.

Ann Tove skrev brevet mens hun hørte på Smokies Living Next Door to Alice i radio-programmet Etter skoletid. Den sangen digget hun. De holdt på å flyte bort på Finstadbru, for bekkene flommet over og folk klagde på vann i kjellerne og sagbruket stod nesten under vann. Men endelig hadde det sluttet å regne.

Hun håpet inderlig at jeg kom til lørdag, for enda en lørdag uten meg ble uutholdelig. Hun elsket meg og savnet meg sårt. Jeg skulle ha bodd mye nærmere, for da fikk hun kanskje se mer til meg. Men det gikk da nå også så lenge brevene kom. Kyss og klem...

Fredag dro jeg nok en gang til Tranbo, men uten bil gikk jeg med Jon og Stein i regnværet til Haga kino og så filmen Raidet på Entebbe. Jeg var skuffet over at kaprerne ble framstilt som udyr.

Lørdag 30.april gikk og haiket vi til Hellne. I butikken tok Stein to after shave, og jeg tok imot den ene. Han kjøpte 15 halve pils, og Olai hadde gjemt unna 10 halvflasker i skogkanten. Vi tok fatt på vår sagnomsuste gåtur til Finstadbru, en strekning på fire kilometer som vi klarte å tilbakelegge på fire timer! Vår marsjhastighet var altså 1 km/t i snitt, men til vårt forsvar må vi innrømme mange rastepauser med innlagt øldrikking. Jon og jeg drakk ikke alkohol, men vi hadde det like morsomt der vi ofte satte oss ned og mimret om eskapadene våre hittil.

Vi kom fram til Ann Tove ca kl 15:30 og der hadde jeg det endelig daylig igjen. Foruten oss "vanlige" (Ann Tove og meg, Tanja, Jon, Stein, Olai og June) kom det også to gutter og to jenter. Ann Tove og jeg la oss på rommet hennes og hadde det aldeles vidunderlig, nydelig, daylig osv. Selv om språket i dagboken nå kan virke følelsesløst, husker jeg at det rommet mye ømhet for henne jeg elsket over alle støvleskaft. Jeg var faktisk helt oppslukt og betatt av Ann Tove, men var som sagt bare 16 år og overhodet ikke seksuelt moden...

Faren hennes kjørte oss hjem - meget snilt gjort av ham.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11