Odd L Nordhagen: Adam i paradis

7) Påskegodt

Fredag 1.april hadde klassen det morsomt i tysk- og mattetimene. Vi lurte mattelæreren (som vi kalte "Revolver-Helge") aprilsnarr. Etter skolen dro jeg atter til Tranbo, og det første vi gjorde, var naturligvis å hente Ann Tove og Olai. Han skulle slå opp med Anne-Mette. Vi var på Haga kino og så Ess på topp med Trinity-karene Terence Hill og Bud Spencer. Den filmen likte vi! Etterpå var vi nede i kjellerstua hos Ann Tove og hadde det godt.

Neste dag dro vi til Anne-Mette og sa at Olai hadde slått opp. Været var ille, og jeg syntes virkelig synd på henne da. Dette var en ussel måte å gjøre det på, og at Stein, Jon og jeg måtte være sendebud med det triste budskapet, likte jeg dårlig. Det var vel egentlig en sånn behandling jeg også, i mine svake stunder, hadde fryktet å få, og nå var det jo heller ikke så urimelig å anta at det kunne skje på denne måten. Men livet måtte gå videre, uansett hvor brutalt dette var for Anne-Mette.

Hans, storebroren til Stein og Jon, holdt fest på Tranbo, og vi hentet Olai, Ann Tove og June. Olai og June ble sammen, og Ann Tove og jeg hadde det så deilig at jeg ble salig i blikket. Da smilte hun til meg.

Søndag var været virkelig fint med solskinn og blå himmel og bare en mild vind. Stein, Jon, Olai og June, Ann Tove og jeg tok oss like godt en søndagstur. Vi var innom Quick Shop, men kjørte så sørover på "kompveien" mot Fetsund. Vi stanset ved veikanten, klatret opp i berget og satt der og nøt vårvarmen. Vi tullet og hadde det daylig.

Om kvelden var vi på Finstadbru, og mens de andre gikk opp for å se Sportsrevyen, lå Ann Tove og jeg igjen nede på golvet i kjellerstua. Etter nok en vakker opplevelse, kjørte vi June hjem og satt en stund i bilen utenfor. Vi bråkte visst verre enn vanlig.

Mandagen i påskeuka satt Olai, Jon og jeg på Tranbo og spilte kort til Stein kom fra jobb. Vi hadde også vasket bilen hans. Da vi endelig dro av gårde for å hente June og Ann Tove, ville ikke Stein kjøre innom Finstadbru, så jeg truet med å hoppe av i fart! Stein tok heldigvis til vettet, og jeg fikk kjæresten min på fanget og med på ferden.

Vi avla et besøk hos Jørn på Hellne. Han hadde vi blitt kjent med før vi traff Olai, den gangen forrige sommer hvor vi fikk øye på de søte jentene på "Snippen" og jeg flyktig ble sammen med Jorunn, men det var Olai vi fikk varig vennskap med. Ann Tove og jeg fant oss til rette i sofaen hos Jørn også vi, og hadde det daylig. Og i bilen på tilbakeveien blunket Ann Tove til meg med det høyre øyet: Jeg kunne gjøre hva jeg ville! Det var så godt å være til... Jeg legger merke til at jeg sjelden eller aldri tok initiativet, men diltet etter så mye jeg fikk lov til. Det var det jo forsåvidt god mening i også, med tanke på at vi levde i skjæringspunktet for den seksuelle lavalder.

På et karslig toalettbesøk hos Jørn fikk jeg vite at Stein hadde fått kjeft av faren. Hvis det ikke ble slutt på kjøringa langt på natt, kunne Stein bare flytte. Halvor tålte ikke Olai i det hele tatt, og han syntes jeg hadde vært der for mye i det siste. Dette var det jo ikke noe å si på, og vi fikk ville planer om å skaffe oss et eget sted å være, slik Bøssegjengen hadde sitt eget "Sørli samfunnshus" som de kalte det lille, skarve huset de benyttet til private fester.

Tidlig neste morgen tok jeg bussen til Årnes og satt på med pappa hjem. Jeg spilte monopol med ham og lillebroren min og skrev så enda et dikt til Ann Tove. Jeg skrev av André Bjerkes oversettelse av Herr president og hengte opp arket på veggen. Jeg kunne ikke noe for det, men ble mer og mer pasifist. Det storslagne ved revolusjonær vold begynte å blekne i forelskelsens slør (men forhåpentligvis også på grunn av intellektuell modning). Jeg hadde tatt til meg de to beste versene i Nordahl Griegs Til ungdommen:

Den som med høyre arm bærer en byrde,
dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen,
som om vi bar et barn varsomt på armen.

Jeg gledet meg til langfredag, til Ann Tove skulle komme på besøk. Anne-Mette var hos oss disse dagene før påske og traff spikeren på hodet med følgende iakttakelse: "Det må da være vanskelig å skrive om Cuba, høre på Elvis og tenke på Ann Tove?" Javisst var det vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn elsklingen min, og jeg hadde bare bildene av henne å se på foreløpig. Jeg lengtet så det gjorde vondt.

Langfredag fikk jeg endelig besøk av Stein, Jon, Olai, June, Magne og Ann Tove. Mine foreldre og søsken var bortreist, så det ble en slags hjemme-alene-fest. Vi tullet og koste oss, og jeg filmet mine høyst verdsatte gjester med pappas Super8-kamera. Jeg hadde det fantastisk daylig, spesielt på kvelden da lyset i stua var slukket og Olai og June lå i salongsofaen og Ann Tove og jeg på sofaen i den andre enden av rommet. Vi var alene i stua, så de andre spilte sikkert kort på kjøkkenet. Vi holdt på til klokka var ett på natten, og jeg ble med utover. Vi var nå blitt så intime at det var en påkjenning å ta farvel med Ann Tove, men vi skulle jo treffes i morgen også, så jeg overlevde vel...

Påskeaften ble først en lang, vansmektende dag. Vi kjørte bare rundt omkring og var blant annet på Gulfen i Blaker i flere timer. Jeg traff ikke Ann Tove før halv seks. Var det ikke fælt? Jeg syntes det drøyde for lenge og maste om å sette kursen mot Finstadbru.

Vi hadde avtalt å besøke Anne-Mette om kvelden og dro avsted ni stykker i én bil: Jon, Stein, Magne, Sonja, Lise, Olai, June, Ann Tove og jeg. Det var trangt men godt. Da vi kom fram, var det tydelig at Anne-Mette og de andre jentene ikke ville ha oss på besøk, for der var det hengt opp en lapp på ytterdøra: "Til XX. Er hos NN. Kommer kanskje igjen. Hils folkemengden. Hilsen Anonym."

Det var neppe noe å si på at de ikke ville ha oss inn. Anne-Mette var jo for kort tid siden dumpet av Olai på forsmedelig vis, og nå dukket han opp med ny kjæreste og hele bølingen. Vi gutta mente høylydt at dette var ondskapsfullt, men jentene våre forsvarte Anne-Mette og handlemåten hennes og kunne godt forstå hvorfor hun stengte oss ute.

Vi var ikke langsinte, men hvor skulle vi være i kveld? Storesøsteren til Jon og Stein var dratt nordover i påsken, og Stein visste hvor nøkkelen lå gjemt, så vi fant på å ta inn hos dem. Vi hadde ingen motforestillinger til denne nokså radikale løsningen på vårt akutte behov for husly og ble der hele natten.

Jeg var så glad i Ann Tove, og hun var glad i meg og! Vi lå på kjøkkenbordet, men det ble for hardt og ubehagelig, og vi lå mye mer komfortabelt i dobbeltsenga, fortsatt påkledd. Jeg visste ikke at det gikk an å ha det bedre...

Helt uten skyld og skam og sorg tok vi først kvelden klokka fem påskemorgen. Magne dro til Kjærnsmo for å sjekke opp Sonja, men det gikk i vasken. Omsider dro vi for å hente Ann Tove og June, noe jeg og Olai var glade for. Vi dro tilbake til Karinas hus for å rydde opp etter oss. Vi skulle hatt et hus for oss selv, utbrøt Olai, og Stein og jeg måtte smile til hverandre, for han traff blink. Vi måtte ikke urydde sengen, så Ann Tove og jeg måtte legge oss på golvet på soverommet for å få kline i fred. Vi spilte kort og dro til Finstadbru utpå kvelden.

Olai var rar. Han kalte June for kjerring og kommanderte henne til å gjøre ting for seg. Det ville aldri jeg gjort med Ann Tove, slo jeg fast for meg selv, men i ettertid har det slått meg at jeg kanskje var for medgjørlig og snill for en sterk "skorpion" (stjernetegnet hennes). Jenter trenger nok litt motstand for å trives sammen med en gutt, men dette var jeg for ung og dum til å fatte. I stedet la vi oss på Tanjas rom.

Det er en god leveregel og mye livsvisdom i at man ikke skal angre på noe man har gjort. For det første skal man ikke gjøre ting man kan angre på, og dessuten er det spilt møye å dvele ved det som er gjort og spist, og som man ikke får ugjort likevel. Men jeg har tatt meg i å angre på ting i livet jeg IKKE har gjort. Jeg angrer på at jeg unødvendig forlenget min jomfruelighet denne kvelden, og jeg antar at vårt forhold fikk seg en knekk på lengre sikt. Ei jente skal slippe å trygle om å bli tatt, og jeg reagerte for svakt på et mulig hint. På den annen side var hun under den seksuelle lavalder og ulovlig, selv om jeg var jevnaldrende og neppe ville bli straffet for utuktig omgang med mindreårige.

Klokka tre på natten måtte jeg forlate min elskede og regnet ikke med å få se henne på lenge, fordi Halvor hadde vært så streng. Det var til å grine over. Jeg elsket den jenta som jeg aldri hadde elsket noen før.

Andre påskedag våknet jeg ikke før 14:10. Stein og Jon kjørte hjem meg og Magne. Jeg skrev et brev til Ann Tove – å, som jeg elsket den jenta! Ord ble fattige mot følelsene jeg hadde for henne.

Jeg hadde lovet Stein ikke å si noe, men måtte fortelle Ann Tove grunnen til at det ikke var sikkert jeg kunne komme neste helg. Jeg ville ikke at hun skulle misforstå og tro det var fordi hun hadde danset med Magne. Det skulle nok mye mer til enn som så... Men hun hadde trodd det skyldtes at foreldrene til Stein og Jon mente at det ble for mange der, når også Magne "bodde" der i helgene.

Jarle, en klassekamerat fra barneskolen, kom og lurte på om jeg skulle bli med på diskotek på onsdag. Jeg lovte som vanlig ikke noe når det ikke involverte Ann Tove, men svarte bare at vi fikk se... Det lød sikkert litt hovent.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11