Odd L Nordhagen: Adam i paradis

6) Høye topper og dype daler

Det var skidag og skolefri torsdag 17.mars og dermed hadde jeg nok en gylden anledning til å besøke kjæresten. Tanken på å få ta på Ann Tove igjen fristet. Så onsdag ettermiddag dro jeg håpefull til Tranbo. Der fant jeg Stein i full vigør og Jon direkte fra fôring i kjeledress og blå topplue. Vi dro til Olai, som også følte seg i form, og fire gutter i godt humør valfartet til mitt forgjettede Finstadbru. Her satt vi i stua og så på bildene fra hytteturen til Harestua. At noen av bildene viste ungdom i undertøyet, var vel litt flaut da Ann Toves mamma og lillebror var hjertelig til stede. Men nakenhet på "feil" steder var det ikke snakk om og ikke noe verre heller, selv om jeg i dagboken skrev at de var noe perverse. Det var skryt.

Vi tok en tur til Bruvollen, men der var det dårlig med liv, selv om Ivar gjorde sitt beste for å holde humøret oppe. Han var en eldre mann og litt mentalt redusert, men hadde god kontakt med og "passet på" oss ungdommer, og vi likte ham. Men da Stein viste Harestua-bildene til Jorunn og andre, fant Ann Tove og jeg tiden inne til å sette oss i bilen og kose. Å råkline var alltid kveldens høydepunkt.

Tilbake på Finstadbru satte vi oss igjen oppe i familiestua. Vi ville gjerne spleise Jon og Tanja, men hun var nok litt for ung, selv om hun var interessert. Jon hadde ikke dame, men var kanskje ikke like interessert eller særlig forberedt på å takle en kjæreste? De syndet definitivt ikke, selv om jeg i dagboken forsøkte å ymte om en gryende uanstendighet.

Olai var hissig på å reise hjem, men jeg ble fortalt at tilfellet var det motsatte dagen før, da de hadde vært på Svingen hos Anne-Mette. Men vi tok kvelden tidlig, "ca kl 22:44" som skrevet står, kanskje også fordi Lillian kom hjem og gjorde Steins situasjon litt beklemt.

Neste dag tok jeg morgesbussen til Årnes og skulle videre hjem, men tidligbussen hadde visst allerede kjørt. Den bussen jeg satt i, skulle ikke dra før om et par timer, så jeg tok beina fatt og strakte fram tommelen. Etter første haiketur til Vormsund, kom naboen forbi og plukket meg opp, så jeg fikk ake helt hjem. Igjen barberte jeg meg og vasket håret og tenkte bare på Ann Tove.

Etter skolen på fredag tok jeg bussen tilbake til Tranbo. Da traff jeg forøvrig på Lise og Sonja og tullet med dem, som jeg skrev om i Kransen sluttes, og som jeg ikke er stolt av. Fra Tranbo hentet vi Olai og Ann Tove og var på Bruvollen og Quick Shop før vi havnet i kjellerstua på Finstadbru. Her hadde jeg det godt som vanlig, og Ann Tove snudde klokka på min hånd. Så fra nå av var også jeg offisielt hennes, med fast følge. Vi dro klokka to, men Stein, Jon, Magne og jeg satt oppe til klokka fire på Tranbo.

Lørdag formiddag hjalp vi til med å bære murstein på nybygget, før Stein og Magne dro for å kjøpe øl. De truet med å være borte til tre, men kom heldigvis tilbake klokka 13:30, og da hadde de hentet både Ann Tove og Olai. Vi dro til Svingen for å hente Anne-Mette, og dit kom også Eirik og Eli, mine søsken. Sammen med turtelduene Olai og Anne-Mette dro de for å hente Heidi på Løvenstad til Eirik og plukke opp Sunniva på veien. Vi andre dro til Quick Shop og Finstadbru før det bar på offentlig fest på Aursmoen. Her danset jeg litt med Ann Tove, som sa jeg skulle lære det skikkelig, men det var nok lettere sagt enn gjort. Den dag i dag har jeg problemer med å pare beina i takt med musikk.

Som vanlig lurte vi oss ut i baksetet på bilen for å kline et par timer også, og jeg hadde det himmelsk herlig. Men når man har det godt, går tiden fort, og plutselig ble klokka halv to på natten og vi måtte ta farvel. Men Jon, Stein, Magne og jeg spilte nattkort på Tranbo og la oss ikke før halv fire. Da var jeg utrolig trøtt.

Stein og Magne vekket trøttingen utpå formiddagen. Stein reparerte en lekk slange i bilen, og så dro vi til Bruvollen og kjøpte middag. Så skjedde det noe fælt: Stein og Olai stakk avgårde og etterlot Jon, Magne og meg på Bruvollen. Da de hadde vært borte i en time, begynte vi å gå, og vi var nesten ved Hellne før vi møtte dem. De hadde hentet Ann Tove og ertet oss. Men før vi fikk øye på dem igjen, hadde denne eskapaden gjort meg fly forbanna – og jeg hadde alle mulige slags svartsyn i hodet. Tenk om de hadde gjort noe med Ann Tove? Tenk om Ann Tove ble sammen med Olai? Tenk om... Ja, det var nesten ikke ende på alle ville forestillinger jeg gjorde meg på denne korte tiden, og jeg fikk for første gang kjenne den egentlige smaken av sjalusi. Det skremte meg hvor liten og sårbar jeg kunne føle meg når situasjonen plutselig føltes skjør og kom utenfor min kontroll. Jeg fikk en vond smak i munnen som av og til klarte å slå meg ut ved senere anledninger også. Hvorfor i all verden følte jeg det sånn? Det fantes ingen rasjonelle grunner. Ann Tove hadde jo nettopp "merket" meg som sin, og vi frydet oss i hverandres armer! Jeg kjente ikke meg selv igjen og var en illusjon fattigere.

Vi kjørte Magne hjem til Jessheim og dro til Svingen, så også Olai skulle få sitt. Her hadde Ann Tove og jeg det daylig. Vi lå blant annet på golvet ei god stund, der vi kysset og klemte som før. De andre dro sørover ca klokka 22, og jeg dro hjem med familien en halv time senere. Igjen måtte jeg hentes. Tante Astrid og pappa var i humør og sa mye rart som vi lo godt av.

Mandag 21.mars var det nøyaktig en måned (fire uker) siden Ann Tove og jeg ble sammen. Jubileet feiret jeg alene på gutterommet med sjokolade, frukt og marsipan, mens jeg hørte på vakre kjærlighetssvisker med Everly Brothers, Ricky Nelson, Jim Reeves og Johnny Cash og leste til kjemiprøven dagen etter. Jeg var så enig med meg selv om at Ann Tove var den beste jenta i hele verden... Når jeg tenkte på henne, dukket det opp et sitat fra en av Jim Reeves' tekster: "There's nothing to live for, when you are gone". Joda, jeg hadde patosen i orden.

Onsdag etter skolen lå det et brev til meg fra Ann Tove på fryseren. Hun takket for mine brev og skrev at det var spennende å komme hjem når det lå et brev og ventet på henne, hun ble i så godt humør og lettere å ha med å gjøre. Men nå var hun blitt forkjølet igjen, potte tett og sår i halsen, hun som nesten aldri var syk.

Stein og Olai hadde hentet Lillian fra jobb i går, og Ann Tove hadde gått ut og pratet med dem. Lillian hadde stirret på Stein – så han rastløs så ut og opp på stjernene og tente seg en røyk, bare for å ha noe å gjøre. Guttene hadde malt panseret på bilen med rød grunnfarge og skulle spraylakkere det blått senere. Bilen så riktig tøff ut med rødt panser, og Ann Tove døpte den i blåbærsaft. Nå het den "Øl". Mugga med blåbærsaft hadde hun satt fra seg på biltaket, og da Stein begynte å tullekjøre fram og tilbake, veltet saftmugga og blåbærsaften rant utover taket og panseret. Det skulle jeg få slikke opp, hadde Stein sagt.

Ann Tove hadde satt bildet av meg i ramme på skrivepulten og trodde hun bare ble mer og mer glad i meg. Jeg var i tankene hennes bestandig. Hun spurte om jeg kom til helga, for hun savnet meg. Hilsen og kyss fra "ei rar ei"...

Å, som jeg elsket den jenta – mens jeg ifølge dagboken vasket meg i hodet og barberte meg. Selvfølgelig skulle jeg komme til henne i helga. Allerede torsdag ettermiddag gikk jeg av toget på Haga. Stein ventet på meg, og vi tok med oss Jon og dro til Finstadbru. Ann Tove var fortsatt syk, så hun måtte være hjemme. Men vi lot ikke til å mene at det var noen hindring. Vi ble med ned i kjellerstua og jeg hadde det "daylig", men vi hadde da skamvett til å gi oss tidlig og dro ved midnatt.

Fredag tok Stein seg fri fra jobben og vi handlet i forskjellige butikker til Jon kom hjem fra tentamen. Da plukket vi igjen opp Olai på veien til Ann Tove og havnet i kjellerstua på Finstadbru. Denne kvelden hadde jeg det "aldeles daylig", bedre enn ellers – gikk det an? Jeg elsket henne, men eide henne ikke, var bare så forbasket glad i henne. Vi dro hjem klokka 02 etter en "meget vellykket kveld".

Lørdag formiddag hentet vi med oss Ann Tove og Anne-Mette og støllet litt på Årnes, før jeg måtte hjem og tigge mer penger. Så dro vi til Skarnes og traff vår ti år eldre fetter Leif med forloveden. Han var alltid i slaget. Vi syntes han var tøff. Han sa mange glupe ting på en artig måte.

Tilbake hos Anne-Mette spilte vi Scrabble med tante Astrid, men jeg lot selvfølgelig ikke anledningen gå fra meg til å ha det daylig sammen med Ann Tove nå heller. Vi ble værende til et par timer over midnatt, og selv etter at jeg hadde tatt farvel med kjæresten for natten, støllet vi i over en time med slem bilkjøring før vi satte kursen tilbake til Tranbo og litt søvn.

Søndagen hentet vi Ann Tove og Olai igjen og var på Quick Shop. Jeg hadde virkelig vondt i venstre stortå, som jeg hadde "ødelagt" dagen før. Vi var på kino på Aursmoen og så "Kellys helter", en skikkelig stilig film syntes vi alle. Men så måtte jeg dessverre si adjø til Ann Tove for en stund. Det smertet i hjertet.

Igjen hadde jeg en real blåmandag med matte-tentamen, selv om stortåa nå så smått begynte å bli normal. Jeg skrev et varmt og lengselsfullt brev til Ann Tove: "Hvor jeg enn er, hva jeg enn gjør og hvordan jeg enn gjør det, så finnes bare du i tankene mine." Jeg hadde hatt det aldeles nydelig og daylig i helga sammen med henne, og hun måtte ikke tro at det var henne jeg gjemte meg for på fredag. Det kom jeg aldri til å gjøre, for "jeg er så glad i deg, så glad i deg!" Det var så sant som det var skrevet, Jeg elsket henne, og det kom jeg til å fortsette med. Et PS i kode fikk jeg også plass til: Kfh fmtlfs Boo Upwf!

Storebror var ferdig med rekruttskolen og skulle dra nordover, så hjemme holdt vi et lite avskjedskalas for ham med kaker. Tankene klarte jeg likevel ikke å holde unna Ann Tove, men det gråt jeg ikke for.

Vi gutta var veldig opptatt av Honda CB100, en lett motorsykkel som Stein hadde hatt og som Jon og jeg ønsket oss. Men nå tok jeg av Honda-merket på olajakka mi, for jeg mente uansett at det var feil å drive slik reklame.

Onsdag kveld kom Stein, Jon, Olai og enda en kar helt uventet og ville ha meg med på en biltur. Vi kjørte litt rundt, og da de slapp meg av hjemme, sa Stein: "Jeg fikk et sjokk i dag. Jeg fikk et brev, stemplet i Lillestrøm. Vi kan snakke om det i morgen..."

Den kvelden kom den stygge tvilen over meg igjen. Hva om brevet var fra Ann Tove? Hvis det var slutt mellom henne og meg, visste jeg ikke hva jeg ville gjøre. Men hvordan kunne jeg tro noe sånt, selv om brevet var stemplet i Lillestrøm, som Ann Toves brev til meg? Hvorfor skulle hun skrive brev til Stein og fortelle at det var slutt mellom oss? Lite rasjonelt tenkt, og veldig skamfullt å tenke på. Skyggene begynte like fullt å krype innover meg. Vonde tanker om at det likevel var mulig å se en slutt på forholdet, var nesten ikke til å holde ut. Men jeg trøstet meg med å få miséren avklart i morgen og sovnet.

Det gikk jo selvfølgelig som jeg hadde håpet. Brevet han hadde fått, var fra Lillian, men sjokket fikk han fordi han trodde brevet kom fra Skedsmokorset. Han fryktet at det var et farsskapskrav etter at vi traff noen jenter derfra på Sognnabben camping i fjor sommer... Jeg tror nesten jeg må ha blitt like lettet som ham!

Jeg fikk brev fra Ann Tove samme dag. Det var reelt og vakkert og ikke stygge busemenns oppspinn. Jeg skjønte plutselig ikke hvordan jeg kunne tro noe som helst i går, men mente det var lett å si etterpå. Ja, vanligvis og kanskje hadde jeg rett, men det var overhodet ingen grunn til å ta på vei for Steins slengbemerkning som jeg hadde gjort. Jeg snakket med Anne-Mette i telefonen i tre kvarter, fikk vel mye gruff ut av systemet og begynte å tro på kjærligheten igjen.

For Ann Toves brev åpnet så søtt: "Ja da, raringen min, jeg skal skrive så du får brevet på torsdag." Jeg hadde mast om å få brevet i tide før påskeferien. Hun satt i solveggen og skrev med papiret mot låret, men det blåste sur nordavind så hun måtte sitte helt inntil veggen. Hun hadde hatt prøve i samlivslære og måtte bruke pene ord på tingene, ikke slike vi unge brukte oss imellom. Ja, hun hadde savnet kammen sin, som jeg hadde funnet gjenglemt i baksetet, men hun hadde kjøpt ny, så jeg kunne bare kaste den. Å nei, den brukne kammen tok jeg vare på, og nå brukte jeg bare den.

Hun spurte om jeg var bedre av forkjølelsen, for det var hun og ville ikke bli smittet igjen. Så lurte hun på om jeg skulle være på Tranbo hele påsken og hva foreldrene mine sa til det; de så meg jo nesten aldri. Der traff hun nok spikeren på hodet, men selv om det innerst inne kunne være et ømt punkt hos meg, hadde jeg ingen åpenbare kvaler med å være borte fra familien for å være sammen med henne. Så ærlig måtte jeg være for meg selv.

Hun gledet seg til helga, til jeg kom, for det var så fælt å skilles fra meg søndag kveld og vite at hun ikke skulle se meg på en hel uke. Hun elsket meg og savnet meg bare mer og mer. Men så la hun til noe foruroligende: Hun syntes ikke det var så morsomt å sitte i bilen halve kvelden, og lurte på hva vi skulle finne på. Og så jeg som elsket timene i baksetet...

Men lettet og glad som ei lerke gikk jeg til fetter Leif, naboen. Med det samme jeg kom inn, sa han: "Nå, hvor er'a ifra?" Han hadde jo sett Ann Tove på Skarnes på lørdag, og nå ville han ha detaljene. Jeg snakket litt om hva vi drev med, og han fortalte hva de gjorde på vår alder. Blant annet fortalte han om den gangen de kjørte Volvo PV på hålkeføre over Greniskogen. Plutselig så de ikke annet enn snø, og da de gikk ut, stod bilen på jordet. Lenge spilte vi bordtennis i garasjen og tok også en match med Harald og Kjell. Jeg avsluttet torsdagen med å vaske håret og barbere meg. Ja, sånn var det visst bare...

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11