Odd L Nordhagen: Adam i paradis

10) Slanger i paradis

Fredag dro jeg hjem til ei helg i sølibat. Jeg ville ikke være på Tranbo når Stein dro til Sandefjord, for da mente jeg at jeg ikke fikk vært sammen med Ann Tove likevel, og det var jo derfor jeg var der. I dagboken virker det så naturlig at vi skulle være hver for oss ei hel helg. Vi hadde selvfølgelig vært sammen nesten hele uka, men hvorfor ikke også i helga? Hvordan kunne jeg være så fatalistisk og tafatt? Hadde ikke dette vært en gylden anledning til å få litt alenetid med henne? Hvorfor kunne jeg ikke ha syklet, haiket eller gått på besøk til kjæresten min, selv om Stein med bilen var bortreist? Mange år etter stusser jeg fortsatt over meg selv og min manglende selvstendighet og handlingsevne, min skjebnesvangre mangel på engasjement og pågangsmot. Det er uforståelig og framstår nærmest som et mysterium for meg.

Lørdag 21.mai feiret jeg altså vårt lille jubileum alene – Ann Tove og jeg hadde nå vært sammen i 3 måneder, i et kvart år! Det var lenge, det. Jeg tenkte mye på henne og savnet henne så grufullt. Hvorfor jeg ikke gjorde noe med savnet, står som sagt som en gåte for meg, særlig fordi det synes å ha hatt helt trivielle årsaker. Dette var dessuten på dagen to år før Sonja ble drept i en bilulykke, men det var vi jo alle lykkelig uvitende om.

Jeg fikk brev fra Anne-Mette, som syntes vi var trofaste begge to. Hun håpet det ville vare, for jeg hadde forandret meg (til det BEDRE, vel å merke) siden jeg ble sammen med Ann Tove, og hun sammenliknet meg med Stein som rotet og var blitt sammen med Lise igjen, selv om han hadde sagt aldri mer.

Senere på dagen kom hun i egen person, og vi hadde en koselig snakkekveld. Foreldrene mine lurte på om vi ikke skulle legge oss da klokka var ett på natten, men vi var midt i en diskusjon og holdt på til klokka fire.

Søndagen var det ett år siden festen på Tranbo da Geir og Kai var med og vi hadde 78 halve pils på deling – noe i overkant for purunge gutter i tenårene, men dagen etter var det bare 12 igjen, så det gikk mange rykter om hva som egentlig hadde skjedd på festen... Innimellom mimringen og forklaringsforslagene dreide tankene mine seg bare om henne jeg elsket over alt annet. I dagboken hadde jeg så lyst til å skrive hva jeg følte for henne, men klarte det simpelthen ikke. Det var både godt og vondt på samme tid.

På skolen mandag fikk jeg vite at jeg kom opp i matematikkeksamen på onsdag, så vi fikk fri tirsdag. Men jeg brukte øyensynlig ikke lesedagen særlig fornuftig. Jeg hørte mye på The Osmonds' Peace og savnet Ann Tove så fælt at dagen ble et ork. Jeg hadde vondt i hjertet når vi ikke var sammen, og det hadde jeg nå ikke vært siden Himmelfartstorsdag, for lange fem dager siden. Jeg gledet meg grusomt til å møte henne igjen.

Jeg gikk på samfunnslinjen på Lillestrøm gymnas, med avsluttende eksamen artium i matematikk etter første gym, og hadde på følelsen at dette gikk tålelig bra. Men det ga ikke et resultat jeg ble fornøyd med eller stolt av.

Etter skoletid fikk jeg ad omveier høre at Ann Tove ville snakke med meg så fort som mulig, og at det var viktig. Hva i all verden kunne dette gjelde? Jeg visste ingen ting, men lød temmelig uredd og selvsikker ut i de skrevne ord. Hvorfor tok jeg ikke straks tak i dette som så ut til å brygge seg opp her? Jeg slo meg åpenbart til ro med at jeg fikk snakke med henne på fredag, for da skulle vi på fest på Tangen igjen, der New Jordal Swingers skulle spille til dans.

Da jeg traff Stein på torsdag, kunne han fortelle at Ann Tove var nervøs fordi jeg ikke hadde skrevet brev til henne og fordi jeg ikke hadde sagt noe om at jeg ikke skulle være der i helga. Jeg forsvarte meg imidlertid med at jeg ventet på brev fra henne, og mente at jeg hadde forklart hvorfor jeg ikke hadde vært hos henne i helga, så jeg regnet glatt med at jeg skulle kunne ordne opp i misforståelsene dagen etter.

Ja, misforståelser var nå én ting, noe annet var det syltynne grunnlaget for å holde meg borte fra kjæresten ei hel helg. Var det egentlig så vanskelig som jeg åpenbart ville ha det til? Jeg lot til å være tom for alternative idéer, og gledet meg bare til morgendagen. Jeg håpet det beste, men var nok litt spent på hva dagen ville bringe. Innerst inne var jeg vel livredd for at Ann Tove skulle slå opp og slå seg sammen med en annen. Veien er nemlig ikke lang mellom kjærester i ung alder.

Skoledagen på fredag var en fryd. Vår kjære tysklærer, Thomas Stokke, var en artig skrue, og nå lot han oss bade og slikke sol på Nebbursvollen utebad i Lillestrøm i stedet for å terpe på verbbøyning og konjunktivregler.

Etter skolen syklet jeg fra Årnes til Tranbo. Det er et par mil, og nå var det altså mulig... På Tranbo hjalp jeg Jon med å fôre grisene før vi dusjet og hentet Olai, June og Ann Tove og dro på fest. På Tangen TenCenter satt Ann Tove og jeg i bilen det meste av tiden og klinte det vi var i stand til for å ta igjen så mye forsømt tid. Jeg var grundig søgin, må vite. Men vi var også mye ute på dansegolvet, og vi satte oss på svabergene ned mot innsjøen og snakket sammen i måneskinnet og hadde det daylig.

Mens vi koste oss i bilen, kom Sunniva, Eli og Anne-Mette forbi. Hvorfor jeg umotivert og udannet skulle bryte ut av meg "Vik fra meg Satan" til Sunniva, er ikke til å forstå på annet grunnlag enn at det fortsatt må ha ulmet et langsinne i meg etter den beryktede dørlappen vi ble møtt med i påsken. De tok det ille opp og lot oss klokelig være i fred. Det var neppe noe sjakktrekk for å holde på Ann Toves kjærlige følelser heller, skulle jeg tro.

Olai hadde heller ikke villet snakke med Anne-Mette og gikk nesten med det samme han fikk øye på henne, men June og Ann Tove gikk bort til "gamlejentene" og pratet litt, noe Anne-Mette syntes var fint.

Stein fant seg ny dame denne kvelden, og Lises søster som var med oss i bilen, ble sur på ham, naturligvis, for han var vel strengt tatt sammen med lillesøsteren hennes ennå. Etter festen stod han og Gudrun opp allerede klokka åtte om morgenen, og da vi andre stod opp groggy tre timer senere, kom de tilbake etter sengetøy og dro på hyttetur til Sanngrund, rett over grensen fra Nes til Sør-Odal langs riksvei 2. Han hadde fått det han ville ha i natt og var i fyr og flamme. Det hører med til historien at de giftet seg et halvt år senere.

Jon og jeg syklet til Olai, som også hoppet på sykkelen, og så tråkket vi til Finstadbru. Vi hentet June og ble hos Ann Tove hele lørdagskvelden. Jeg hadde det aldeles nyyydelig, men vi spilte også litt kort, så det ikke skulle bli så kjedelig for Jon. Lillian var også innom.

Ann Tove sa til meg det hun skulle si som var viktig: Hun hadde vært litt full på Tangen forrige lørdag og tullet med en gutt. Han hadde vært så innpåsliten at det ikke hadde vært noe moro. Hun forsikret meg om at han ikke betydde noen ting for henne.

Jeg tok henne på ordet og svarte at da gjorde det ingen ting for meg heller. Det var faktisk sant, mener jeg å huske. Der og da så jeg på det som hadde hendt, som et hendelig "uhell", noe Ann Tove ikke kunne klandres for. Men mon tro om det ikke svei litt likevel? Jeg var jo overlatt til hennes valg om hun ville fortelle meg hele sannheten eller ikke, og på forunderlig vis var jeg egentlig litt skyld i det selv; Jeg skulle ha forhindret det med min blotte tilstedeværelse. Det hadde vært mitt valg å bli hjemme forrige helg. Jeg burde ha forstått at dette skapte usikkerhet og savn hos Ann Tove.

Hun ville vite om jeg ble sint på henne for det som hadde skjedd, underforstått om jeg ble sjalu. Kanskje ville hun ha sett det som et tegn på at jeg virkelig elsket henne? Men jeg kan ha virket som uangripelig og upåvirkelig teflon, når jeg kategorisk svarte nei. Jeg eide henne ikke, jeg var bare så forferdelig glad i henne. Antakeligvis lå det litt ideologi i dette svaret også – jeg var jo og ville være radikal og fordomsfri. Jeg hadde blitt skremt av mine sjalusi-tendenser tidligere, og nå var hun ærlig og ba om godt vær. Jeg skjønte vel at jeg ikke hadde noe valg heller. For meg var det bare om å gjøre å beholde hennes gunst, og jeg må ha vært redd for at et opprivende oppgjør på kammerset kunne ha forkortet romansen og endt den der og da. I dag er jeg ikke like sikker. Det kunne kanskje ha herdet forholdet?

Vi hadde det ekstra daylig etterpå, og jeg tok dette som et tydelig tegn på at hun angret sin brøde og ville gjøre det godt igjen. Jeg skjønte det hadde vært fælt for Ann Tove å si det, og ble bare enda mer glad i henne fordi hun var voksen nok til å si det selv og ikke få andre til å gjøre det for seg, selv om det var fælt. Vi ble hos henne helt til klokka fire søndag morgen, før vi syklet tilbake til Tranbo og sovnet slitne to timer senere.

Selv om det hadde begynt å ulme under overflaten, var pinsehelga en frydefull oase og fullt på høyde med tidligere tinder, følelsesmessig. 1.pinsedag syklet Jon og jeg til Olai, og før vi rakk å sykle videre sørover, kom Stein overraskende alene og var klar for å være med oss igjen. Vi slengte oss inn i stasjonsvogna og ble kjørt til Finstadbru og Aursmoen så jeg og Olai kunne plukke opp kjærestene våre, og deretter til Quick Shop.

Vi bråbestemte oss for å dra på hyttetur, for Junes slektninger hadde ei hytte i Rømskog vi sikkert fikk lov til å låne. Vi pakket i en fart, men så fikk vi ikke låne hytta likevel. Men vi var allerede i pinseturstemning og lot oss ikke knekke av litt motstand. I stedet fant vi på å dra på telttur.

Ann Tove trodde ikke hun fikk lov til å bli med, men faren hennes sa at hun fikk gjøre som hun ville. Hun måtte bare ikke komme gråtende hjem! Hva trodde han egentlig om meg!? Jeg syntes han var en tøffing.

Vi dro til Setten, en innsjø i Setskog og satte opp teltet etter mye klabb og babb. Det var utrolig vanskelig å få teltet til å stå rett med alle stenger riktig plassert, men til slutt fikk vi noenlunde skikk på det.

Ved midnatt kokte vi pølser, og deretter la vi oss i soveposene – ikke for å sove men for å kose oss og ha det daylig. Ann Tove og jeg forsøkte også å få plass i én sovepose begge to, men det var et eksperiment vi dessverre måtte gi opp... I tre-tida gikk vi en tur, før vi la oss i teltet igjen og fortsatte deilig klining i halvannen time, før vi endelig sovnet.

Det var ekstra fælt å ta avskjed med Ann Tove 2.pinsedag, for denne helga hadde vært ei av de beste helgene vi hadde hatt sammen. Jeg takket henne av hele mitt hjerte og av hele min sjel og av hele min hug!

Jeg syklet fra Olai og hjem, ca 4 mil, og var stolt over å ha syklet nærmere ni mil denne helga. Men været var surt og kaldt og det regnet klissbløtt, så fingrene ble deretter enda jeg brukte votter! Da var det behagelig å bli servert kaker i varmen hos "tante" etter at jeg var kommet hjem, og jeg lekte litt med lille Grethe, min kusines 4-årige datter. Pinsen avrundet jeg med å skrive mange dikt.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11